SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

NATO må tenkte to ganger om sin fremtid

Xinghui Zhang, journalist for en stor kinesisk avis, gir en personlig fremstilling av hvordan han har fått større innsikt i NATO, og hvordan han føler at NATO må fokusere mer på sin fremtidige utvikling.

La meg begynne med å fortelle deg hva NATO en gang betød for meg. Den var en operativ mystisk, geografisk fjern og fiendtlig organisasjon. Dette gjaldt under den kalde krigen – og i enkelte perioder etterpå.

Hvorfor? Vel, den var ‘operativt mystisk’ hovedsakelig på grunn av dens ugjennomsiktige politiske beslutningsprosess og det faktum at dens aktiviteter hadde lite å gjøre med kinesisk politisk, økonomisk eller sosialt liv. Den var ’geografisk langt borte’ fordi alle medlemmene dens er vest-europeiske og nord-amerikanske land. Og den var ’fiendtlig’ fordi dens opprinnelige kjernehensikt var å konfrontere den tidligere Sovjetunionens kommunistblokk.

Derfor så jeg en gang på NATO som en ’stor fremmed’ og vurderte den til å være et redskap brukt av USA for å utvide sitt ’globale hegemoni’. Det var derfor naturlig at det ikke var noen forbindelse mellom China og NATO.

Så, i 1999, bombet NATO den kinesiske ambassaden i Beograd under dens luftkrig mot Milosevics regime. Tre kinesiske borgere døde. Få hadde trodd at den første direkte kontakten mellom NATO og China ville finne sted under slike forferdelige omstendigheter.

Den gang jobbet jeg som journalist i hovedkontoret til avisen ’China Youth Daily’ i Beijing. Jeg delte de bitre følelsene med mine rasende kolleger. Jeg var vitne til bølgene av demonstrasjoner og protester fra forskjellige grupper av kinesiske innbyggere i gatene.

Det var den ambassade-bombingen som sådde frøene av hat i hjertene til det kinesiske folket – og som syntes å gjøre ethvert forhold mellom China og NATO umulig.

Kineserne sier at man kan nyte et vellykket liv hvis man vet hvordan man skal gi opp unødvendige ting. Jeg tror at dette gjelder for NATO også.

La oss spole raskt frem mot slutten av 2007, og jeg kom til Brussel som sjef for avdelingskontoret til min avis. Det har gitt meg muligheten til å følge NATO til døren. Og å tenke nøye gjennom slike spørsmål som ’hva dreier egentlig NATO seg om’, ’hvor går NATO’ og ’hvordan blir NATO transformert?’. Det følgende er en oppsummering av det jeg har konkludert med.

Verden i dag gjennomgår enorme endringer og tilpasninger. Alle aktørene i verdenssystemet bør ha en klar forståelse for hovedtrendene, og ut av disse utarbeide sine egne posisjoner.

Personlig ser jeg tre hovedtendenser.

For det første, samarbeid har erstattet konfrontasjon. NATO er en organisasjon som vokste opp i et fiendtlig miljø. Om NATO helt og fullt kan kvitte seg med denne konfrontasjonsideologien vil avgjøre om den kan bli vellykket transformert innen det internasjonale samfunnet.

For det andre har fred allerede blitt et vanlig, universelt mål. NATO, som den mektigste, militære gruppe i verden, bærer det overordnede ansvar for å vise verden at uoverensstemmelser ikke trenger å bli løst med militære midler.

For det tredje, ytterligere økonomisk og sosial utvikling er av gjensidig interesse for alle statlige og ikke-statlige aktører. NATO (bortsett fra sin egen utvikling) må gi sitt eget, unike bidrag til å bygge en fredelig utvikling for hele menneskeheten.

På grunnlag av disse tre hovedtrender i den endrede verden, vil NATO klargjøre den strategiske retningen for sin transformasjon. Den vil planlegge sine langsiktige misjoner uten å bli avbrutt av kortsiktige problemer. Akkurat som et kinesisk dikt sier: ’Uten bekymring for at flytende skyer blokkerer usikten, ettersom man allerede er på selve toppen av fjellet’.

Etter oppløsningen av Sovjetunionen og dens kommunistiske allianse, har NATO kontinuerlig transformert seg selv på fire måter.

For det første, NATO øker sitt medlemskap. NATO har lagt til ti tidligere kommunistland eller republikker fra det tidligere Sovjetunionen som medlemsland i to store runder utvidelse østover. I 2009 vil ytterligere to bli lagt til listen.

For det andre, NATO begynte med utenfor-området operasjoner. Opprinnelig var NATO utformet for å stoppe utbredelsen av kommunistisk innflytelse og forsvare Vest-Europa. Det geografiske området for NATOs misjoner var klart begrenset av dens grunnleggere. Men i tiden etter den kalde krigen ble NATO direkte involvert i Bosnia-Hercegovina, Kosovo- og Afghanistan-krigene, og hjalp Den afrikanske union med å utvide sin fredsbevarende misjon i Darfur. For tiden spiller den fortsatt en rolle i Iraks transformasjon.

For det tredje har NATO etablert et verdensomspennende nettverk gjennom sine forskjellige partnerskapsprogrammer. For å utvide sin globale innflytelse har NATO skreddersydd forskjellige partnerskapsprogrammer for forskjellige land i verden, slik som Partnerskap for fred, Middelhavsdialogen, Samarbeidsinitiativet fra Istanbul osv. Disse programmene hjelper NATOs antenner med å nå mange land på alle kontinenter.

For det fjerde, tror jeg at NATO arbeider for å endre seg selv til en allmektig gigant. NATO er, i sitt innhold, en militært defensiv organisasjon. Men faktisk, så tror jeg at den har oppført seg på en motsatt måte hvis du ser på dens aktiviteter i Kosovo-krigen i 1999 og dagens krig mot terrorisme i Afghanistan.

På den andre siden fortsetter NATO å utvide sine interesser til mange områder der forsvarsorganisasjoner normalt sjelden blir involvert. For eksempel har NATO hoppet på slike virksomheter som klimaoppvarming, energisikkerhet, utdannings- og treningsprogrammer, og lignende.

Kineserne har et ordspråk som i virkeligheten sier at man kan nyte et vellykket liv så lenge man vet hvordan man skal gi opp unødvendige ting. Jeg tror at dette gjelder for NATO. Så jeg tror at det vil være lurt for de som utformer NATOs politkk å lage en kort liste over de prioriteter som NATO kan gjøre best.

Det er lett å se at China er en av de viktige, globale makter som ikke har noen offisielle forbindelser med NATO

Terrorisme er en materiell trussel mot verden. Etter terroranslagene mot USA den 11. september, endret NATO raskt sitt fokus til å arbeide mot terrorisme. Siden august 2003 har NATO ledet internasjonalt fredsarbeid i Afghanistan. Men hittil er det ingen klare signaler som viser at NATO kan nå disse utpekte målene i den nærmeste fremtid. Hvis NATOs operasjoner i Afghanistan mislykkes, vil det uunngåelig føre til økende tvil om nødvendigheten for dens eksistens. Så jeg hevder at NATO bør ha misjonen i Afghanistan som sin topprioritet og vie seg til å innfri oppgaven. Det er av alminnelig interesse for alle land å se at sikkerhet og stabilitet i Afghanistan blir gjenopprettet.

Krigen i Irak har vist at å eksportere vestlig frihet og demokrati ikke virker. Hvis NATO ønsker å lykkes i Afghanistan, bør den lære av erfaringen fra Irak. Jeg tror at en nøkkelerfaring er at NATO må få forståelse og samarbeid fra resten av verden: men den må også respektere spesielle tradisjoner, historie og kulturer.

Når det gjelder utvidelse tror jeg NATO bør stoppe og ’fordøye fruktene av tidligere utvidelser’. Etter den kalde krigen utvidet NATO sitt medlemsantall fra 16 til 26, og trolig til 28 neste år. Å øke antall medlemmer kan forårsake intern splid og svekke dens evne til konsensus når det gjelder å fastlegge sin politikk. NATOs ledere må hindre at organisasjonen blir en tolags organisasjon. NATOs akilleshæl ble avdekket av de tiltakene den vedtok for å håndtere Russland under og etter Georgia-krisen: Frankrike og Tyskland ønsket ikke at NATO skulle spille en større rolle, og NATO hadde svært begrenset mulighet til å være en motvekt mot Russland.

Eksternt har NATOs uavbrutte utvidelse østover bidratt til et forverret forhold til Russland og forårsaket Chinas vaktsomhet. Ved å se på de forbindelsene som NATO har bygget rundt om i verden, er det lett å se at China er en av de store, globale makter som ikke har noen offisielle forbindelser med NATO.

I de siste seks årene har NATO og China gradvis utviklet noen offisielle kontakter og akademiske kontakter som banet veien for begge sider til å gå videre etter bombingen av ambassaden i Beograd. Hvis NATO og China ytterligere styrker denne gjensidige forståelsen, er det svært sannsynlig at de vil etablere en eller annen form for offisiell forbindelse. Men ’det trenges to for å danse’, så NATO og China bør gjøre en felles innsats for å gå videre.

Konfutse sa: ’Fra 60-årsalderen har jeg vært i stand til å skille mellom rett og galt i andre folks ord.’ I 2009 vil NATO være 60 år gammel. Jeg håper at Konfutses ord stemmer for NATO også.

Et av de første viktige initiativene utformet for å føre til avspenning mellom Vesten og China ble ledet av president Richard Nixon i 1970-årene.

Shanghai i dag: ettersom Chinas skyline er i endring, bør landets tilnærming til NATO også være i endring?

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink