SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

Vestens publikum må kjøpe seg inn i Afghanistan - og det snart

Marco Vincenzino føler at publikum i NATO-landene mister interessen for krigen i Afghanistan. Han hevder også at å miste interessen - og støtten - kan føre til at man taper krigen.

Afghanistans fremtid vil i det lange løp i stor grad være avhengig av om landets sentralregjering kan levere, eller i det minste skape oppfatningen av å levere, etter vanlige afghaneres høye forventninger. Hvis den ikke leverer, vil potensialet for et irreversibelt tap av legitimitet for sentralregjeringen være en av de største, langsiktige truslene mot ”suksess” i Afghanistan.

Selv om det internasjonale samfunnet fortsatt kan bedre sine engasjementsnivåer innen de fleste sektorer, er det beste som dette kan gjøre å kjøpe tid for Afghanistan. Likevel, den afghanske befolkningen trenger forsikringer om at det internasjonale samfunnets forpliktelser vil være langsiktige, konsekvente og pålitelige. Minner om den internasjonale neglisjeringen etter den sovjetiske tilbaketrekkingen, sammen med Talibans vekst, er fortsatt levende hos mange afghanere.

Hvor forpliktende er derfor det internasjonale samfunnet til Afghanistan? Selv om nivået av støtte varierer fra ett land til et annet, har de samlede tegnene ikke vært veldig oppmuntrende, spesielt for vanlige afghanere.

Av en grunn har det å få ytterligere finansiering og forsyninger fra NATO-land til Afghanistan kunne sammenliknes med å trekke tenner. Tøffe debatter har funnet sted i parlamenter, media og hos publikum i mange NATO-land. Selv om alle de 40 landene som er involvert i Afghanistan gir noe form for bidrag, er innsatsen og ressursene som et hele fortsatt utilstrekkelige for misjonen. Det er behov for større byrdefordeling på alle fronter. For eksempel bærer fortsatt amerikanske, britiske, kanadiske og nederlandske tropper hovedbyrden i tøffe kamper i sør og øst i Afghanistan.

Trusselen om at NATO-landenes parlamenter ikke lykkes i å fornye sine mandater utover de neste få år er fortsatt reell, ettersom offentlig støtte i mange NATO-land fortsetter å tilspisse seg. Mye har å gjøre med at de politiske lederne ikke lykkes i å engasjere seg i direkte dialog med publikum for å forklare misjonens betydning og størrelse. Dette uheldige utfallet, eller kanskje mer nøyaktig mangelen på vilje, kommer hovedsakelig fra politikernes frykt for å bli straffet i valget.

Mange trenger å bli minnet på at 11. september i stor grad kom fra Afghanistan, og at området fortsatt utgjør en regional og internasjonal trussel.

Sagt enkelt er det viktigste som utfordrer selve NATOs eksistens misjonen i Afghanistan. Dessverre får den enda ikke den passende oppmerksomhet eller avgjørende diskusjon som den fortjener i NATO-landene. Selv om noen land har annonsert enkelte økninger i bidrag i de siste månedene, er det nødvendig med større engasjement for å sikre langsiktig, offentlig støtte for å gjøre den internasjonale misjonen i Afghanistan bærekraftig og vellykket.

I USA får Afghanistan begrenset oppmerksomhet, ettersom innenrikssaker fortsatt dominerer presidentdebatten. Amerikanske skattepenger som brukes i Afghanistan er relativt få sammenliknet med Irak. Det faktum at afghanerne er generelt positive til utenlandsk tilstedeværelse og villige til å ta på seg sitt ansvar i frontlinjene, gjør konflikten mindre kontroversiell enn i Irak.

For de som ikke er interessert i utenrikssaker har konflikten i Afghanistan blitt ”gårsdagens krig”. For de med begrenset interesse har den blitt ”den andre krigen”, en som genererer leilighetsvise utdrag fra intervjuer som kontrast til Irak, eller overskrifter som dekker grusomme selvmordsbomber eller angrep fra Taliban.

Ledere på begge sider av Atlanterhavet har et ansvar for å begynne en mer omfattende debatt med sine befolkninger om konflikten i Afghanistan. Dette krever innsikt og innholdsmessig diskusjon utover de ordinære utdragene av intervjuer og fargerik retorikk.

Sagt enkelt, det som står på spill vil influere nasjonal sikkerhet, internasjonal stabilitet og fremtidige generasjoner for USA og dets allierte. Mange trenger å bli minnet på at den 11. september i stor grad oppsto i Afghanistan, og at området fortsatt utgjør en regional og internasjonal trussel.

Politiske ledere har en forpliktelse til å presisere en tilnærmet tidslinje og størrelse på operasjonen. Det må legges vekt på at krigen i Afghanistan, og andre deler av verden, vil kreve minst en generasjon med forpliktelse og ressurser. En mangel på støtte fra de innenrikspolitiske hjemmefronter i USA og i Europa vil i alvorlig grad ta motet fra den afghanske befolkningen, som trenger å bli overbevist gjennom ord, og fremfor alt handlinger, om at de har langsiktig støtte og at den opprettholdes.

Målet er å kjøpe tid på kort sikt med det langsiktige mål at afghanerne skal bli mer selvtilstrekkelige og ta kontroll på alle områder, spesielt på sikkerhetsfeltet. Etter tre tiår med krig synes oppgaven overveldende, men suksess er langt fra umulig.

Informasjon .... og resultater

For å holde oppe offentlig støtte må de politiske lederne gi regelmessige, og ikke bare sporadiske, fremgangsrapporter, spesielt på det ikke-militære området. Folk ønsker å se resultater av sine skattepenger.

I USA blir dette enda mer utfordrende på grunn av systemvanskeligheter, hovedsakelig det utilstrekkelige nivået av ikke-militær ekspertise i den amerikanske regjeringen. Det er også korte tidsperioder på ekspertutnevnelser til spesifikke, utenlandske steder, som betyr at selv om man finner en kvalifisert ekspert, vil hans eller hennes stasjonering ofte bare være kun ett år, noe som ofte hindrer velfinansierte programmer innen slike sektorer som jordbruk, utdanning, helse og rettssikkerhet. Denne mangelen på kompetanse og kontinuitet har i alvorlig grad hindret evnen til å rapportere om programmenes fremgang og svakheter.

På den amerikanske hjemmefronten har det også utviklet seg en frakopling mellom den amerikanske offentlighet og medlemmene av de væpnede styrker, særlig i hæren og marinestyrkene. Mange i det militære ser på vanlige borgere som fullstendig fjerne fra deres verden, inkludert direkte kamp, forlengede tjenesteperioder og slitasje på familielivet.

Etter de høye forventningene som ble skapt av arkitektene bak Irak-krigen er det forståelig at mange vanlige amerikanere fortsatt er forsiktige med utenlandsoppdrag.

Det er her ansvarlige, politiske ledere spiller en viktig rolle.

For det første kan de forklare de alvorlige konsekvenser av å mislykkes i Afghanistan, og dermed bidra til å gjeninnføre troverdighet til misjonen.

For det andre kan de forsikre om støtte til de væpnede styrker fra hjemmepublikummet, og afghansk, offentlig støtte for både Amerikas og NATOs langsiktige intensjoner.

Å mislykkes i Afghanistan vil i alvorlig grad underminere det transatlantiske forholdet og internasjonal stabilitet, ettersom NATO er en krumtapp i global sikkerhet

Videre må de politiske lederne understreke at med et ustabilt Pakistan øst for Afghanistan og et stadig mer selvsikkert Iran i vest, har ikke USA og NATO råd til å tape i Afghanistan.

For USA vil det å mislykkes i Afghanistan ytterligere ødelegge landets troverdighet og prestisje som en global makt og utsette seg for større, internasjonale trusler.

For NATO kan det å mislykkes i Afghanistan bety slutten på den mest vellykkede, militære allianse i historien etter dens aller første deployering utenfor dens umiddelbare perimeter. Å mislykkes vil også i alvorlig grad underminere det transatlantiske forholdet og internasjonal stabilitet ettersom NATO fortsatt er en krumtapp for global sikkerhet.

For det afghanske folket vil et uheldig utfall bety nok en tragisk, tapt mulighet. Historien vil registrere at deres fleksibilitet og forpliktelse til å gjenoppbygge sitt land etter 30 år med konflikt ikke ble fulgt opp av det internasjonale samfunnet, som lovte mer og leverte mindre.

Til slutt vil det å mislykkes i Afghanistan bety et kollektivt nederlag for alle med bekymringsfullt uberegnelige og irrasjonelle etterdønninger.

Dette understreker det grunnleggende behovet for større effektivitet, fullstendig engasjement og en langsiktig forpliktelse fra det internasjonale samfunnet i Afghanistan, hovedsakelig det amerikanske og dets NATO-allierte.

Selv om diskusjoner og NATOs utvidelse virkelig er viktig, er det å stabilisere Afghanistan et langt viktigere mål for alliansen, og noe som medlemmene virkelig bør stille seg bak.

Ingen behøver å bli minnet på 11. september. Men må noen bli minnet på at det kom fra Afghanistan?

Marco Vincenzino

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink