SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

Hvordan ta mediekampen til Taliban

Tim Foxley hevder at for liten tid, innsats og for få analytiske ressurser øremerkes for å forstå hva Taliban sier - og at en endring i denne tilnærmingen kan føre til en endring i krigen

Et nattbrev fra Taliban: disse truende brevene utformet for å spre frykt, er et effektivt kommunikasjonsredskap blant den lokale, afghanske befolkningen

Jeg ber om unnskyldning for at jeg går rett på poenget med denne artikkelen, men jeg vil gjerne vite hva som gjøres for å ta ”mediekrigen” til Taliban?

Med dette mener jeg proaktive kampanjer som konfronterer og avslører Talibans erklæringer, deres sårbarheter og deres selvmotsigelser – og ikke bare strømmen av ”gode nyheter”-historier som kringkastes til afghanerne og det internasjonale samfunnet.

Jeg tror at det er for liten tid, innsats og for få analytiske ressurser rettet mot å forstå hva Taliban sier, hvordan de sier det og hvorfor de kan si det. Det er også for få rapporter av samme kaliber som den til Den internasjonale krisegruppen, som så på Talibans propaganda. Som et resultat er det liten forståelse eller selv noen åpenbar interesse for å se på tiltak som kan møte Talibans medieaktiviteter.

Mens NATO investerer innsats i strategiske kommunikasjoner, er det å spre “gode nyhetshistorier” og informasjon over hele Afghanistan bare en del av mediekrigsfronten. Min påstand er at Taliban faktisk er ganske sårbar på dette området, og en proaktiv innsats mot dem kan vise seg å bære frukter.

Kommunikasjon er ikke så mye et spørsmål om raffinement, men virkemiddel

I den fysiske, eller “kinetiske” kampen mot Taliban liker analytikere å peke på at det er ikke det at Taliban er sterke, men at de vanligvis er de eneste som faktisk okkuperer bakken på distriktsnivå. Jeg mener at dette synet stemmer når man tenker på mediearenaen.

Taliban er gode, eller ”effektive” på lokalnivået, når de kommuniserer på svært enkle måter til sitt pashtunsamfunn – på begge sider av grensen. Her er det de vanlige stammeverdier og språk som gir dem en stor fordel i forhold til det som jeg føler er en ganske ”klønete”, vestlig tilnærming. Taliban er gode på å gjenspeile lokale bekymringer – enten det er frykten for utrydding av valmuer og tap av levebrødet, ærekrenkelser fra de vantro, eller derav ødeleggelse av folk og eiendom.

Selv om Talibans medieaktiviteter ikke er spesielt sofistikerte (jeg føler at NATO/ISAF har hatt tendens til å bruke Talibans media ”raffinement” som en unnskyldning for sin egen ineffektivitet), må vi på mange måter være forsiktige med denne delen av debatten. For det første fordi det ikke så mye er et spørsmål om raffinement – men virkemiddel. Det synes heller ikke å være mye som tyder på en analyse av Talibans medievirkemiddel. For det andre trenger ikke Taliban å være særlig sofistikerte med hensyn til det hovedpublikum som de kommuniserer med.

Hvem vinner mediekrigen: NATO eller Taliban?

På mediearenaen bør NATO ha fordelen – den har pengene, ressursene, intellektet. NATO er imidlertid handikappet fordi:

  • Dens overveielser, dilemmaer og bekymringer er smertefullt svært offentlige
  • En stor del av dens mediearbeid synes å bli brukt til kun å holde sine egne team ”i påvente”
  • Den har en store, mer sofistikert, krevende og skeptisk tilhørerskare i sine hovedsteder

På toppen av disse vanskelighetene gir ofte og uforvarende det internasjonale media propaganda ”gaver” til Taliban. For eksempel har den vedvarende bruken av uttrykket ”våroffensiv” blitt brukt så lenge uten å bli bestridt at Taliban nå også bruker uttrykket. Hvis man spør en talsmann fra Taliban om ”angrep dere Bagram flybasen fordi dere visste at den amerikanske forsvarsministeren ville være der?” vil svaret neppe være ”nei”.

© Reporters / Associated Press

Å spille mediespillet: Taliban vet at hurtighet, ikke informasjonsnøyaktighet, er en måte å få en fordel i media

Taliban har også tilgang til raskt svar på sin side – de kan øyeblikkelig ta på seg ansvar for enhver hendelse som passer deres mål. Deres webside og internettbehov er svært oppblåste lister over dødstall og, forunderlig nok, ”stridsvogntall”.

På det strategiske nivå tror jeg at NATO fortsatt har fordelen fordi Talibans innsats vedrørende mer omfattende politiske spørsmål er forvirrede, naive og mangler troverdighet. For eksempel antydet Taliban i fjor at det ikke var dem som ødela skoler – og at de faktisk hadde en utdanningspolicy! De synes imidlertid å være svært ubekvemme når det blir snakk om andre typer policy utover det å drepe vantro – hovedsakelig fordi de har få gjennomtenkte meninger utover dette. Deres erklæringer har en nesten total mangel på diskusjon av de temaer som de fleste afghanere ønsker å høre om – gjenoppbygging, arbeid, utvikling.

Om du blir overbevist av dette argumentet eller ikke, er Taliban i ferd med sakte, men sikkert å bli bedre på det strategiske budskapet, noe jeg har merket siden første gang jeg ga meg i kast med dette temaet på slutten av 2006. Slike angrep som det på hotell Serena eller på president Karzai i år viser trolig veien videre for Talibans aktiviteter, når det gjelder å koordinere operasjoner med strategiske medie budskap.

Jeg så selv et tilfelle i Faryab-provinsen som viste hvordan Taliban ignorerer pashtunverdier når det passer dem

Hvis du kjenner din motstanders sårbarheter er du på god vei til å være i stand til å utnytte dem. Et blikk på Talibans erklæringer avslører mye om deres interesser. De synes svært sensitive vedrørende følgende temaer:

  • trusler eller utfordringer mot deres troverdighet og akkreditiver – enten de er pashtun, afghanske, jihad eller islamske
  • eventuelle skadede eller døde
  • sivile (afghanske) sårede som de kan ha forårsaket gjennom sine angrep
  • rapporter om delinger innen Taliban
  • motsetninger i deres erklæringer

Tim Foxley

Det er mange muligheter for å utnytte disse svakhetene. I juli, da jeg var i Afghanistan, kom jeg selv over en.

Jeg var i Faryab-provinsen, en del av Afghanistan som vanligvis beskrives som ”relativt vennlig”. En mindre sikkerhetsepisode var i ferd med å utvikle seg. På grensen mellom Badghis og Faryab-provinsene gikk en selvutnevnt Taliban ”skyggeguvernør” og en mindre gruppe stridende inn i en landsby og forsøkte å bortføre lokale personer som arbeidet for en NGO (frivillig organisasjon) og som hadde bygget en brønn for landsbyen. Landsbyens eldste, som ifølge pashtunenes kodeks om å beskytte gjester, forsvarte NGO-teamet og endte opp med å skyte lederen for Taliban-gruppen, med det resultatet at resten av talibene flyktet.

Med nøye forarbeidelser kan slike situasjoner brukes for å vise, for eksempel, hvordan Taliban ignorerer pashtunverdier når det passer dem, og hvordan de helt klart ikke får til den populære jihad som de håper på.

Et utvalg andre muligheter fra tidligere inkluderer:

  • I 2005 mistet Mullah Omar tittelen ”leder av de troende” av det samme shura som valgte ham i 1996.
  • I mars 2006 erklærte den egyptiske stormuftien at selvmordsbomber var ulovlig. Minst en afghansk avisleder tok opp dette og beklaget seg over det faktum at denne historien ikke ble gjort kjent over hele landet.
  • I november 2006 siterte Ahmed Rashid i en artikkel pashtunstammer fra grenseprovinsene i nordvest (NWFP) som sa at: ”Taliban drukner våre verdier i en sjø av blod”.
  • I april 2007 slo også en NWFP shura fast at selvmordsbomber er ulovlig.

Eksempler på motsigelser er utallige. To får være nok her:

  • Den uislamske praksisen med å kidnappe kvinner (slik som de sørkoreanske gislene).
  • Å kreve selvmordsangrep, bare får å trekke seg tilbake når et antall sivile afghanske drepte blir åpenbart (slik som Spin Boldak i januar 2006). Dette foranlediget det utilsiktede ironiske utsagnet fra den nå avdøde Mullah Dadulla: ”Våre operasjoner dreper ikke sivile’.

Å utfordre Taliban i media vil ikke gi en ”tryllestav” som oppløser Taliban på grunn av deres egne selvmotsigelser

Anthony Cordesmans arbeid ved CSIS (Center for Strategic and International Studies) bør roses for å minne oss om ikke bare behovet for å vurdere måtene som vi måler og analyserer militær og politisk utvikling i Afghanistan, men at dette også er et afghansk og pakistansk regional problem. En mediekampanje med et veldig sterkt afghansk/pakistansk/pashtun uttrykk, som er engasjert på begge sider av grensen, må utfordre Taliban for å rettferdiggjøre det som de gjør og hvorfor.

De afghanske og pakistanske regjeringer – med hjelp av det internasjonale samfunnet – kan gjøre mye for å gjenvinne medieinitiativet ved å utvide debatten, engasjere seg i sine respektive media og ta Taliban ut av sin komfortsone og inn i politikken, økonomien, etniske, kvinners og menneskerettigheter, utdanning og gjenoppbygging.

Men før dette kan gjøres er det nødvendig med mange flere analyser og mer forståelse for hva, hvordan og hvorfor Taliban sier ting – og ikke bare analyser fra de vanlige, hvite middelklasseforskere i Vesten. Det er en overflod av ekspertise i afghanske, pakistanske og pashtun sirkler.

Hva kan gjøres, og hvem skal gjøre jobben?

Jeg har ingen illusjon om at å utfordre Taliban på medieområdet vil gi en “tryllestav” som vil oppløse Taliban under vekten av deres egne selvmotsigelser. Den reelle fremgangen mot Taliban vil bli bestemt av om den afghanske regjeringen og det internasjonale samfunnet klarer å få til en reell reform og gjenoppbygging på bakken – spesielt en fast tilstedeværelse av en kompetent, velutstyrt og pålitelig politistyrke – og om skjøre reformer produserer sterke nok røtter til å holde landet sammen i de neste få tiår.

Proaktiv heller enn reaktiv må imidlertid være den beste policyen.

Det internasjonale samfunnet, det internasjonale media, de afghanske og den pakistanske regjeringer og NATO/ISAF kan gjøre mye for å redusere støtten til Taliban og oppmuntre ”vinglepaver” gjennom å aggressivt avsløre og utfordre Talibans selvmotsigelser og sårbarheter. Talibans vilje til å ødelegge folk, eiendom og infrastruktur og deres fravær av politisk og økonomisk innhold gir fruktbar media god grunn å legge beslag på og utnytte.

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink