SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

''Energi-mat''-forbindelsen - og hvordan håndtere den

Høye priser er roten til matkrisen. Men hvorfor er de så høye? Her hevder David G. Victor fra Stanford-universitetet og Council of Foreign Relations at årsakene ikke fullt ut kan forstås uten å se på endringer i energimarkedet.

© Xavier Subias / Van Parys Media

I løpet av noen få år har verdensøkonomien styrtet ut i to varekriser. Begge har viktige virkninger på sikkerheten.

For det første har prisen på olje steget høyere enn noen gang før, med størsteparten av økningen i løpet av de siste 18 månedene. For det andre har en langvarig, ulmende matvarekrise erobret avisenes forsider i de siste månedene. Nesten alle matvarene omsettes på de høyeste prisnivåer noen sinne. Matmangel, en sjeldenhet som de fleste regjeringen trodde de hadde slukket med "den grønne revolusjonen", er nå åpenbar i stadig flere land. Opptøyer, konfrontasjoner og ustabilitet har fulgt.

Å løse de grunnleggende problemene vil kreve at regjeringene i større grad stoler på markedskreftene og investerer, særlig innen energi, på måter som reduserer etterspørselen.

Hittil har regjeringene gjort svært lite for å gjøre noe med årsakene, og de høyst sannsynlige politiske resultatene vil gjøre ting verre. Når det gjelder mat er det noen regjeringer som er under sterkt press for å gjøre noe for å fø sine befolkninger, som iverksetter handels- og priskontroller som trolig vil gjøre manglene stadig mer akutte. Når det gjelder energi er det mest slående faktum at noen regjeringer - spesielt USA, verdens største energiforbruker - har gjort svært lite for å oppmuntre konsumentene til å spare.

Å kartlegge hvordan man skal møte disse tvillingkrisene krever, for det første, en vurdering av hvordan verden kom opp i dette uføret. Høye oljepriser skyldes det faktum at olje ikke er en vanlig vare. Mye olje brukes til transport, der den er etterspurt for sin høye energitetthet og det faktum at det er en væske som lett kan flyttes og lagres. Transportsystemer er ikke veldig imøtekommende når oljeprisene stiger, fordi det ikke er noen reelle erstatninger. Så etterspørselen har fortsatt å øke, selv om oljeprisene har steget. (Med tiden vil kjøperne finne det kosteffektivt å spare og det vil dempe etterspørselen noe. Flyselskaper og bilister, for eksempel, kjøper nå mer effektivt utstyr som vil senke oljeforbruket når disse maskinene er i omfattende bruk.)

Den eksakte virkningen på matkostnadene av oljepriser og biodrivstoff er vanskelig å fastsette - og trolig ikke avgjørende

Når det gjelder tilbudssiden, er oljen enda mer avvikende fordi de fleste oljereserver kontrolleres av statseide selskaper, som ikke reagerer som normale selskaper - for eksempel øker de ikke automatisk produksjonen når prisene stiger. Noen av disse selskapene og deres regjeringseiere er tilfredse med bare å sette den ekstra inntekten fra høye priser i banken. De har svake insentiver til å samle selv enda mer penger, ettersom de knapt nok kan investere og bruke det de allerede har. Det er delvis derfor Saudi Arabia og Qatar, blant mange andre, har kunngjort at de vil utsette eller stoppe utvidelsesprosjekter.

Andre, slik som de som er rammet av "ressursforbannelsen" finner forunderlig nok at resultatet faktisk reduseres når mer penger ruller inn. Hvorfor? Fordi politikere kappes om pengene og dermed undergraver de det forretningsmiljøet som er avgjørende for langsiktige investeringer. Så i Russland og i Venezuela synker faktisk resultatet, selv om landene er rike på ressurser.

Derfor er dagens priser så høye: ekstrakostnadene til olje påvirker ikke etterspørselen så mye, og i noen land hindrer den faktisk tilbudene. I globalt perspektiv er etterspørsels- og tilbudskurvene nesten vertikale, noe som er årsaken til at små forandringer forstørres til store prissvingninger. (Private penger forsterker de fundamentale kreftene, ikke minst fordi olje og matvarer nå er investeringsredskaper - med andre markeder som gjør det så dårlig og utsikten mot høyere varepriser, har disse investeringene kommet farende).

Det er vanskeligere å forklare hvorfor matvareprisene er så høye. Mange eksperter har pekt på høyere energipriser som årsaken, fordi noen matavlinger omgjøres til å bli biobrennstoff - spesielt mais og sukker til etanol (som blandes inn i bensin) og soyabønner til biodiesel. Innvirkningen på matprisene kommer av at korn blir omgjort til biobrennstoff, samtidig som det skapes sterke insentiver til å endre avlingsmønstrene fra mat til biobrennstoff, som gir større utbytte.

David G. Victor

Samtidig som det er en populær historie fordi den peker på en enkelt skurk - energimarkedet - er den eksakte innflytelsen av oljepriser og biobrennstoff på matkostnadene vanskelig å fastslå og den er trolig ikke avgjørende. Detaljene varierer med hva slags avling det dreier seg om, men grundige studier antyder at kanskje 10-30 % av dagens økning i matvarepriser skyldes investeringer i biobrennstoff.

Virkningen på matvareprisene er trolig ikke den sterkeste grunnen til å tenke gjennom biobrennstoffinvesteringene på nytt. Noen av de mest populære biobrennstoffer - spesielt konvensjonell, maisbasert etanol så vel som biodiesel av frøolje - er svært kostbare måter å redusere avhengigheten av olje, bidrar ikke mye for å hjelpe den globale oppvarmingen, og har et stort, økologisk fotavtrykk.

Energi- og matkrisene er ikke så mye knyttet sammen gjennom biodrivstoffer, som grunnprinsipper. Etterspørselen etter drivstoffer og matvarer stiger i tandem - særlig med veksten i den enorme, asiatiske økonomien i China og India. Tilbudet er også begrenset og tregt på grunn av krefter som arbeider i tandem. På-av-faktorer som har tappet forsyningene forårsaker at allerede stramme mat- og drivstoffmarkeder kommer ut av balanse. Tørke i Australia har for eksempel kuttet verdens forsyning av noen matavlinger. Mangler på kvalifiserte ingeniører og borerigger har gjort det vanskelig for oljeleverandørene å reagere ved å konstruere og gjøre nye oljefelt operative.

I teorien gir disse tvillingkrisene med mat og brennstoff en fantastisk mulighet til reformer... I praksis har ingen viktige regjeringer brukt denne muligheten til seriøse reformer

Noen av disse “på-av”-faktorene kan bli mer permanente. Klimaendringene kan treffe jordbruksavlingene med stadig større sjokk i de kommende tiår (i det minste til bøndene finner ut hvordan de kan bli mer produktive); det stramme markedet for konstruksjoner og tungt utstyr ser ut til å forbli stramt i årene som kommer.

© AP / Reporters

I teorien gir disse tvillingkrisene med mat og brennstoff en fantastisk mulighet til reformer. Høyere matpriser gir mer i lønn til bønder som ofte er den sterkeste kraften som blokkerer fornuftige reformer i landbrukspolitikken. I praksis har ingen viktig regjering brukt denne muligheten til viktige reformer.

USA, for eksempel, bekrefter på nytt sin landbrukspolitikk, som gir fordreide subsidier til bønder, til tross for det faktum at ikke noen gang i den siste generasjonen har bøndene hatt mindre behov for denne mannaen. Grunnleggende fordreide jordbruksprogrammer i Europa og Japan er også i liten grad endret

I enkelte tilfeller gjør regjeringer ting som faktisk gjør det verre for bøndene. India for eksempel, har forbudt eksport av ris, noe som vil senke den prisen som risbøndene får og kutte insentivene til å øke avlingen. Den eneste reelle måten å sikre matsikkerhet på er å la bøndene og konsumentene påvirke hverandre gjensidig i et verdensmarked som tilbyr de forskjelligste forsyningskilder.

Innen energi gir høyere priser et mektig insentiv for sparing. Mange regjeringer er sløve i forhold til disse markedskreftene. Mange av de olje-rikeste landene har priser for oljeprodukter som er langt under verdensmarkedene, slik som i Iran og i mesteparten av resten av Den persiske golf. (Det, sammen med økende rikdom, forklarer hvorfor de oljerike statene er blant de raskest voksende kilder til nye oljebehov). China legger noen reguleringer på oljeprisene og legger et sterkt bånd på elektrisitetsprisene, som delvis er årsaken til kraftmørkleggingen tidligere i år. Kraftgeneratorer møtte økende kullpriser, men kunne ikke overføre den ekstra kostnaden til kundene; på grunn av presset lot de kullagrene skrumpe inn, noe som gjorde dem mer sårbare for forsyningsavbrudd – slik det skjedde da snøstormer var ødeleggende for landets jernbanesystem.

For å løse disse problemene er det nødvendig å reparere de grunnleggende utfordringene, og den vanskelige sannheten om mat og energi er at, delvis på grunn av globaliseringen, har ikke vestlige regjeringer mye direkte innflytelse.

Den vanskelige sannheten om mat og energi er at, delvis på grunn av globaliseringen, har ikke vestlige regjeringer mye direkte innflytelse

Når det gjelder mat påvirker deres politikk både forsyning og etterspørsel, men ettersom markedet globaliseres har ingen enkeltregjering en avgjørende innvirkning. Regjeringer kan ha noe innvirkning på matetterspørselen, men det vil ha mye større virkning over hele verden å øke forsyningen ved hjelp av avlinger som gir mer utbytte.

Innen olje er vestlige regjeringer spesielle fordi de ikke har særlig innflytelse på forsyningene, selv om de som store konsumenter kan ha stor virkning på etterspørselen. Å endre etterspørselen krever imidlertid å endre hvordan økonomien bruker energi, og de endringene avhenger av nytenkning og anvendelse av ny teknologi.

Et avgjørende middel for å øke matforsyningen og dempe etterspørselen etter olje er gjennom teknologisk endring. Likevel er smart teknologipolitikk et av de vanskeligste områder for regjeringer å mobilisere til innsats.

Teknologi krever langsiktige og tålmodige investeringer; resultatene er usikre og de beste investeringene gjøres i dokumenter med smarte forvaltere som er tilpasset markedsrealitetene, der det ofte er særlig vanskelig for regjeringsbyråkrater å lykkes. Politikere som er kastet inn i kriser, slik som i dag med høye mat- og biodrivstoffpriser, griper i stedet etter raske, symbolske reparasjoner med visse resultater – de favoriserer priskontroll, oppgaver for politisk foretrukne grupper slik som produsenter av biobrennstoff, og handelsrestriksjoner.

Det er bekymringsfullt at de faktiske investeringene innen teknologi sakker langt bak det som det ville være behov for for å reparere grunnprinsippene. Noen vestlige regjeringer prøver faktisk å redusere offentlige investeringer i de internasjonale instituttene som forsker på avlinger og som førte til den ”grønne revolusjonen” og som er i best posisjon for å gjenta suksessen i de kommende tiår hvis de får de ressursene de behøver. Investeringene i ny energiteknologi synes nå å reversere dens lange reduksjon siden tidlig på 1980-tallet, men det er likevel langt mindre enn det som er nødvendig

Investeringene i den private sektor er oppmuntrende på noen områder, slik som innen avansert biobrennstoff og innen bedre batterier, som vil gjøre det mulig å skifte fra oljeprodukter til elektrisitet som kraft i fremtidige biler.

På de områdene der det er mest behov for statlige investeringer – slik som innen demonstrasjon av avanserte kullanlegg med lave utslipp som det vil være behov for hvis nye, elektriske forsyninger skal unngå skadelig karbondioksydutslipp, som er den største årsaken til global oppvarming – er det faktiske investeringsnivå magert. Over hele verden vil dagens statlige investeringsplaner kanskje støtte en liten håndfull av disse avanserte kullanlegg når det vil være behov for flere dusin i det neste tiår for å bevise en robust rekke teknologier.

Dagens mat- og drivstoffkriser er, i bunn og grunn, laget av mennesker. De er resultatet av økende etterspørsel og begrenset tilbud. Løsningene ligger også i menneskelig oppfinnsomhet. Dette vil kreve mye bedre organisering fra regjeringene – særlig i deres investering i ny teknologi.

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink