SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

Tid for å bli strategisk med hensyn til terrorisme?

NATO gir allerede et stort bidrag for å håndtere terrorisme. Hvorfor trenger den da en strategi for å bekjempe terrorisme? Kan det virkelig utgjøre en slik stor, positiv forskjell? Seda Gurkan mener at det kan det.

© Reporters

Et øye i luften: et AWACS-fly returnerer til basen etter å ha gitt spesiell sikkerhet og anti-terrorovervåking til De olympiske leker

Ingen kan hevde at NATO ikke vet om terrortrusselen. Dens statsledere sa i november 2006 at ”terrorisme … sammen med spredning av masseødeleggelsesvåpen, vil trolig være hovedtruslene mot Alliansen i de neste 10 til 15 årene.”

NATO har også en klart fastslått, om enn noe generell, resolusjon om terrorisme som erklærer at den ”beskytter allierte lands befolkninger, territorier, infrastruktur og styrker, og bekjemper terrorisme sammen så lenge det er nødvendig og i alle dens former”.

Angrepene mot USA den 11. september 2001 flyttet kampen mot terrorisme til toppen av NATOs agenda. Siden da har de allierte individuelt – og Alliansen kollektivt – vist en sterk vilje til å spille sin rolle i kampen mot terrorisme. NATO har, på svært kort tid, gjort betydelig fremgang i å tilpasse alle sider av sitt arbeid for å møte denne trusselen.

Alliansen mangler imidlertid en strategi som knytter dens evner til kamp mot terrorisme til et hensiktsmessig, detaljert mål. NATO har redskapene og et mål, men mangler en visjon og en oppfatning av hensikt – med andre ord, en strategi for å bekjempe terrorisme.

Transnasjonal terrorisme krever en internasjonal, multifasettert og omfattende reaksjon. Den trenger koordinert bruk av politiske, økonomiske, diplomatiske, juridiske, sosiale, og, om nødvendig, militære midler. De midlene som NATO har til rådighet gjør den uten tvil til en av de best utstyrte, internasjonale organisasjonene for å håndtere de truslene som transnasjonal terrorisme utgjør.

Hva kan NATO tilby?

For det første, Alliansens hovedstyrke i kampen mot terrorisme er Artikkel 5, som slår fast at et væpnet angrep på en eller flere av de allierte skal bli sett på som et angrep på dem alle. Umiddelbart etter angrepene på USA den 11. september 2001 konkluderte Det nord-atlantiske råd med at denne forpliktelsen “forblir ikke mindre gyldig og ikke mindre viktig i dag i en verden underlagt internasjonal terrorisme.” Rådet besluttet at, hvis det ble bestemt at terrorangrepene på USA kom fra utlandet, ville de bli dekket av Artikkel 5.

For det andre, Alliansen er et permanent forum for politiske konsultasjoner, ikke bare blant de allierte, men også med Alliansens partnere og andre internasjonale organisasjoner. Disse konsultasjonene utgjør en samlet front mot internasjonal terrorisme, gjennom deling av informasjon og etterretning, og samarbeid når det passer.

For det tredje, NATO er i stand til å sette i gang en lang rekke betydelige, multinasjonale, militære operasjoner, også for å bekjempe terrorisme, på grunn av sin integrerte militærstruktur, kapasitet til operativ planlegging, og evne til å kalle inn en betydelig rekke nord-amerikanske og europeiske, militære ressurser og evner. Alliansen bygger kontinuerlig på erfaringen og lærdommen gjennom sine pågående operasjoner som er direkte eller på annen måte knyttet til kampen mot terrorisme, inkludert Operation Active Endeavour i Middelhavet, operasjonene i Afghanistan, og treningsmisjonen i Irak.

NATO har redskapene og et mål, men mangler en visjon og en oppfatning av hensikt - med andre ord, en strategi for å bekjempe terrorisme

For det fjerde kan Alliansen kontinuerlig tilpasse sine militære evner til nye trusler og risikoer. Et par eksempler er etableringen av NATOs reaksjonsstyrke og moderniseringen av kommandostrukturen. Alliansen arbeider også for spesifikke evner gjennom sine planleggingsmekanismer og utvikling av avansert teknologi. For eksempel ser et Vitenskap for fred-prosjekt på hvordan man skal oppdage bitte små mengder av miltbrann og de typene radioaktive materialer som kan bli brukt i ”skitne bomber”.

Endelig arbeider allierte og partnere sammen om hvordan man skal håndtere situasjoner som følge av terrorangrep med masseødeleggelsesvåpen. De fokuserer også på å beskytte sivile, infrastruktur og deployering av NATO-styrker mot virkningene av terrorangrep som kan inkludere kjemiske, biologiske og radiologiske midler.

NATO gir derfor allerede et stort bidrag til kampen mot terrorisme; et bidrag som har blitt styrket av den politiske innsatsen og føringene som ble gitt på toppmøtene i Praha i 2002, Istanbul i 2004, Riga i 2006 og Bukuresti i 2008. Syv år etter hendelsene den 11. september, som satte kampen mot terrorisme øverst på NATOs agenda, lider imidlertid fortsatt Alliansen av en mangel på en klar, fremtidsrettet visjon som vil styre langsiktig planlegging. Denne kunne bli basert på dens styrker og ressurser knyttet til kampen mot terrorisme, og definert rundt Alliansens kjerneverdier og sikkerhetsprioritetene til dens befolkninger. Uten en slik langsiktig visjon risikerer NATO å gi et mindre effektivt og robust bidrag til denne kampen enn det som ellers ville være mulig – og ønskelig.

Hva vil en ny strategi tilføre NATOs kamp mot terrorisme?

© Reporters

En skittjobb: en øvelse i Roma på reaksjoner på en eksplosjon av en skitten bombe

Alliansen identifiserte terrorisme som en av risikoene som berørte sikkerheten til dens medlemmer i sine strategiske konsepter i 1991 og 1999.

Så, i 2002, vedtok de allierte et Militært konsept for forsvar mot terrorisme, som beskrev fire kategorier mulig, militær aktivitet fra NATO, inkludert:

- anti-terrorisme, eller forsvarstiltak

- konsekvenshåndtering

- offensive tiltak mot terrorisme

- militært samarbeid med ikke-militære styrker

Konseptet gir Alliansen i oppdrag å være forberedt på å deployere sine styrker for å avskrekke, avskjære, hindre og forsvare mot terrorangrep, uansett hvor det vil være nødvendig, uten geografisk begrensning. Det forventer også at Alliansens styrker bør være klare til å hjelpe nasjonale myndigheter, etter anmodning, med å håndtere konsekvensene av terrorangrep.

NATOs militære konsept ble utviklet i lys av angrepene den 11. september; trusselen har imidlertid utviklet seg vesentlig siden da, når det gjelder endret taktikk, midler og organisering av terrornettverkene. Selv om NATO fortsetter å opprettholde ”kampen mot terrorisme” blant sine prioriteter og fortsetter å tilpasse sine midler og evner progressivt, har ikke de allierte oppdatert Det militære konseptet; heller ikke har de funnet det nødvendig å vedta en ”NATO-strategi for å bekjempe terrorisme” på det politiske nivå, basert på tidligere utvikling.

Den kontinuerlige tilpasningsprosessen i NATO for å møte de truslene som terrorisme utgjør, og i siste instans eliminere dem, vil bli ytterligere styrket gjennom en klar, langsiktig visjon om hva og hvem vi bekjemper, og hvilken strategi vi faktisk prøver å følge.

En slik strategi vil tjene minst fire hensikter:

• Definere innholdet i de sannsynlige terrortruslene mot Alliansen og dens medlemmer på midlere og lang sikt;

• Bestemme handlemåte for å eliminere eller i det minste redusere disse risikoene;

• Vurdere effektiviteten av de eksisterende, tilgjengelige midler for å håndtere disse risikoene og om nødvendig gi Alliansen i oppdrag å utvikle ytterligere medium- og langsiktige evner og kapasiteter;

• Til slutt, å klargjøre NATOs rolle med hensyn til andre, internasjonale organisasjoner som håndterer terrorisme.

NATOs strategi for å bekjempe terrorisme bør klart definere innholdet i dagens terrortrussel som Alliansen og dens medlemmer står overfor. En politisk konsensus om hvilke type terrortrusler NATOs medlemsland trolig vil stå overfor i de neste 10 til 15 år bør bli etablert på høyeste nivå. Dette involverer å stille vanskelige spørsmål, slik som:

• Hva er de grunnleggende årsakene til terrorisme?

• Kommer den viktigste terrortrusselen fra den ikke-sekulære, anti-vestlige ideologien om islamsk ekstremisme i form av hjemmelaget terrorisme, eller militant separatisme?

• Hvilke typer asymmetriske metoder og midler vil terrorister høyst sannsynlig bruke i fremtiden?

• Hva er sannsynligheten for og de mulige konsekvenser av terrorangrep utført av radiologiske innretninger, masseødeleggelsesvåpen, eller av selvmordsbombere?

Det er ikke mulig å ta opp de truslene som utgjøres av terrorisme og i siste instans eliminere dem, uten en klar visjon om "hva og hvem vi kjemper mot, og hvilken strategi vi faktisk skal følge”

• Hvilken forskjell vil dette utgjøre?

På grunnlag av denne risikovurderingen vil strategien gi en mulighet for å fastlegge et veikart for å møte og eliminere disse risikoene. Dette veikartet bør fokusere på ulike typer tiltak, inkludert politiske, økonomiske, diplomatiske og militære tiltak som Alliansen vil være villig til å iverksette for å avskrekke, forsvare, avskjære og beskytte mot terrorangrep eller trusler om angrep.

Å definere målhandlingene vil også øke synligheten av NATOs aktiviteter mot terrorisme og gi dem bedre sammenheng. For eksempel kan NATOs mål om å bekjempe al-Qaida i Afghanistan lett bli knyttet til allierte borgeres sikkerhet hjemme og ta opp problemene med å opprettholde offentlig støtte for NATOs fortsatte engasjement i Afghanistan.

Videre vil en slik strategi gi Alliansen en oversikt over nødvendige midler og evner for å møte risikoene og bidra til å prioritere utviklingen av nye kapasiteter for å møte målene innen begrensningene av knappe ressurser. Avhengig av den terrortrusselen som er under utvikling, kan det være nødvendig å utvikle, for eksempel, flere sivile midler, gi prioritet til NATOs teknologiske og vitenskapsprogrammer, påskynde implementeringen av NATOs cyberforsvarspolitikk, eller ytterligere styrke NATOs verditillagte rolle innen energisikkerhet, inkludert beskyttelse av vital energiinfrastruktur.

Uansett hvor praktfull strategien er, bør man av og til se på resultatene

Til slutt, klarhet med hensyn til NATOs rolle I kampen mot terrorisme, dens tilgjengelige midler og dens begrensninger, kan bidra til å klargjøre NATOs bidrag i forhold til de andre internasjonale organisasjonenes bidrag. Det er vidt kjent innen Alliansen at NATO bare er del av svaret og at dagens multifasetterte sikkerhetsutfordringer bare kan møtes gjennom en omfattende tilnærming, ved å dele byrden og ansvaret, og koordinere det internasjonale samfunnets innsats. En uklar rolle og en mangel på visjon forårsaker imidlertid bare forvirring med hensyn til ”hvem gjør hva” og kompliserer byrdefordeling innen det internasjonale samfunnet.

Hva nå?

I overskuelig fremtid vil terrorisme fortsatt være den viktigste sikkerhetsutfordringen for det transatlantiske samfunnet. En realistisk strategi for å møte de terrortruslene som er under utvikling ved å klart øremerke knappe ressurser og definere handlingsområder vil være betimelig.

Som Winston Churchill minner oss på, ”uansett hvor vakker strategien er, bør man av og til se på resultatene”. Å definere strategien for å bekjempe terrorisme vil være første skritt; en fast forpliktelse fra alle NATO-allierte om å implementere den vil uansett være avgjørende for å oppnå resultatet: at NATO lykkes i kampen mot terrorisme.

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink