SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

Gir arbeid mot terrorisme godt utbytte for pengene?

Global terrorisme er billig, krever lite personell, fanger verdens oppmerksomhet og gir de svake evnen til å skremme de sterke. Finnes det noen måter å slå dem? Her skisserer Bjørn Lomborg noen av kostnadsproblemene - og gir noen mulige løsninger.

De materielle kostnadene ved selvmordsbombing er så små som US$ 150. Denne beskjedne investeringen vil føre til gjennomsnittlig 12 dødsfall og spre frykt blant målbefolkningen.

Den utviklede verden reagerer på trusselen fra fundamentalistisk, islamsk terrorisme ved å bygge stadig større og stadig bedre befestninger rundt viktige mål. Å komme inn på flyplasser og ambassader er vanskeligere; viktige landemerker blokkeres fra potensielle angripere.

Siden 2001 har verden brukt rundt US$ 70 milliarder på økte hjemlandssikkerhetstiltak. Som ventet har dette redusert antall transnasjonale angrep med rundt 34 %. I gjennomsnitt har imidlertid terrorisme krevd 67 flere liv hvert år.

Økningen i dødstallene har funnet sted fordi terrorister reagerer rasjonelt på den høyere risikoen som følger av større sikkerhetstiltak. De har fokusert på planer som skaper mer blodbad.

Forskning som er utført for konsensusprosjektet i København konkluderer med at målland bruker for mye på tiltak som flytter risikoen for angrep i stedet for å redusere den.

Som forskningsskribent Todd Sandler sier, oppfører terrorister seg med kjølig forutsigbarhet. Regjeringers handlinger for å beskytte et sted, får bare terroristene til å snu seg mot et annet mål.

Installering av metalldetektorer på internasjonale flyplasser i 1973 førte til et umiddelbart og langt fall i flykapringer. Samtidig var det imidlertid en tydelig og stor økning i gisseltaking og andre hendelser som resulterte i flere dødsfall. Byggingen av metalldetektorer hadde den utilsiktede konsekvensen at den førte til flere blodbad.

For å være kosteffektive må tiltak mot terrorisme enten gjøre alle former for angrep vanskeligere, eller redusere terroristenes ressurser.

På samme måte førte fortifiseringen av amerikanske ambassader i dette tiåret til flere mord og angrep mot ambassadepersonell på usikrede steder. Tiltak for å beskytte offisielle representanter flyttet angepene til forretningsfolk og turister, slik som angrepet på Bali i 2005.

Økningen i utgifter til hjemlandssikkerhet i USA, Canada og Europa har ført til flere angrep mot amerikanske interesser i Midtøsten og Asia, der det er mykere mål, og islamske fundamentalister kan stole på den lokale befolkningen for støtte.

Det politiske budskapet er enkelt: for å være effektive må tiltak mot terrorisme enten gjøre alle former for angrep vanskeligere eller redusere terroristenes ressurser. De fleste av dagens initiativer mot terrorisme gjør ingen av delene.

Å gjøre noen mål ”hardere” oppmuntrer ganske enkelt terroristene til å skifte fokus. Terrorister kan observere hvordan regjeringer endrer potensielle mål og deretter angripe i henhold til det. Dette skjedde den 11. september 2001, da Logan, Newark og Dulles flyplasser ble sett på som dårlig beskyttet.

Å øke defensive tiltak over hele verden med 25 % vil koste ytterligere US$ 75 milliarder over fem år. I det ekstremt lite trolige scenario at angrepene ble redusert med 25 %, ville verden spare rundt US$ 21 milliarder (se side 50 i København konsensusrapporten om transnasjonal terrorisme for beregninger). Selv da vil hver ekstra dollar som brukes til å øke defensive tiltak oppnå – på det meste – rundt 30 cent godt. Selv om vi bruker de mest sjenerøse antagelsene, vil denne tilnærmingen fortsatt være en dårlig investering.

Hvorfor fortsette å bruke penger - og hvorfor så mye?

Landene opprettholder massive utgiftsnivåer på et område med slike enorme kostnader og så få fordeler på grunn av politikk og ekstrem avsmak mot risiko. Folk overreagerer naturlig på katastrofale hendelser som det er lite sannsynlig vil finne sted, i stedet for å forberede seg på flere sikre hendelser med små tap. Videre er mållandene i et sikkerhetsrace for å styre terrorangrep mot utenlandsk jord. Dette racet vil til slutt ikke produsere noen vinnere.

Terrorister nyter godt av strategiske fordeler i forhold til de land som de angriper. Terrorister kan gjemme seg blant den alminnelige befolkningen og er vanskelige å identifisere, mens liberale demokratier har en lang rekke mål. Terrorister kan være ubegrenset i sine angrep; regjeringer må være tilbakeholdende. Kanskje den viktigste asymmetri mellom de to imidlertid ligger i terroristenes evne til å samarbeide – og i mållandenes motvilje mot det.

Helt tilbake til slutten av 1960-tallet har transnasjonale terroristgrupper samarbeidet i løse nettverk for trening, etterretning, å skaffe tilveie trygge tilfluktssteder, økonomisk støtte, logistikkstøtte, våpenanskaffelser, og til og med utveksling av personell. De samler sine ressurser for å styrke sine beskjedne lagre.

I motsetning til dette legger mållandene enorm vekt på sin autonomi over sikkerhetssaker. Noen ganger er de ikke en gang enige blant seg selv om hvem fienden er – inntil ganske nylig så ikke EU på Hamas som terrorister. Til tross for forskjellige agendaer, støttespillere og mål, har mange terroristgrupper de samme to motstandere: Israel og USA.

Rundt 40 % av transnasjonale terrorangrep rettes mot amerikanske interesser, og noen observatører hevder at verdens eneste supermakt kan gjøre mer for å vise et mer positivt bilde og motvirke terroristpropaganda.

Dette kan oppnås delvis ved å omfordele eller øke utenlandshjelpen. I dag gir USA bare 0.17 % av bruttonasjonalbudsjettet som offisiell utviklingshjelp – den nest minste blant OECD-landene. Det blir ofte gitt hjelp til land som støtter USAs utenrikspolitiske agenda.

Innsats for å utvide den humanitære hjelpen uten bindinger vil gi USA mer rom til å ta opp sult, sykdommer og fattigdom, mens man høster uvurderlige fordeler for sin posisjon og reduserer terrorrisikoen

En billig løsning?

I et større, internasjonalt perspektiv er øket samarbeid vanskelig på grunn av at landene sjalu vokter sin suverenitet over politi- og sikkerhetssaker. Samarbeid virker bare hvis det er omfattende. Hvis alle bortsett fra ett land nekter terrorister trygge skjulesteder på sin jord, motarbeider det ene landet arbeidet til alle de andre.

Hvis imidlertid den politiske viljen er der, vil øket samarbeid om å kutte terroristenes finansiering være relativt billig. Dette vil involvere å utlevere flere terrorister og slå ned på veldedige bidrag, narkotikahandel, forfalskede varer, varehandel og ulovlige aktiviteter som gjør det mulig for dem å gjennomføre sine aktiviteter.

Fordi terrorangrep er så billige å utføre vil ikke denne tilnærmingen nødvendigvis redusere slike mindre hendelser som ”rutinemessige” bombeangrep eller politiske mord, men vil i betydelig grad hindre de spektakulære terrorhendelser som omfatter mye planlegging og som krever store ressurser.

Fordelene ville være betydelige. Å doble Interpols budsjett og øremerke en tiendedel av Det internasjonale pengefondets årlige finansielle overvåkings- og kapasitetsbyggingsbudsjett til å spore opp terrorfinansiering vil koste rundt US$ 128 millioner årlig. Å stoppe en katastrofal terrorhendelse vil spare verden for minst US$ 1 milliard. Fordelene kan nesten være ti ganger høyere enn kostnadene.

Mållandene må huske på at verden står overfor mange utfordringer som, på mange måter, er mer presserende enn terrorisme. Antall liv som har gått tapt i transnasjonale terrorangrep siden 2001 har vært i gjennomsnitt 583 pr år, i henhold til MIPTs og USAs utenriksdepartements tall. Dette er lite sammenliknet med tapstallene som HIV/Aids, malaria, feilernæring og til og med trafikkulykker utgjør.

Ulikt andre, globale utfordringer, kan forsøk på å bekjempe terrorisme ha betydelige, utilsiktede, negative konsekvenser. Sterke, offensive tiltak mot terrorister kan føre til negative angrep ettersom nye klager skapes, mens å samarbeide med deres krav skaper et insentiv for at andre kan etterape deres taktikker.

En terroristgruppe kan til tider bli tilintetgjort, men nye grupper vil dukke opp. Aksjoner for å drepe en gruppes leder kan resultere i at ledere som er mer hensynsløse erstatter dem, som Israel oppdaget med Black September og Hamas.

Terrorangrep vil alltid være en åpenbar og billig investering for grupper som søker å spre panikk og alarm. Hver dollar som ble brukt av terroristene under bombingen av transportsystemet i London i juli 2005 utgjorde forbløffende US$ 1.270.000 i ødeleggelser (ettersom den beregnede ødeleggelsen på $ 2.5 milliarder kom av en operasjon som bare kostet $ 2.000).

Frykt får noen land til å bruke enorme mengder penger for å bygge stadig større gjerder rundt potensielle mål. Å bygge internasjonalt samarbeid og langsiktig utenrikspolitikk vil ha større gevinster.

De mest effektive reaksjoner på terrorisme viser seg å være de billigste. Dessverre er de ganske sikkert ikke de enkleste.

Fruktene av frykt: flyet som krasjet den 11. september hadde til hensikt å få børsene til å krasje like etterpå

Er det slik det begynner? Fattigdom, sykdom og håpløshet sees på av noen som perfekte ingredienser for å rekruttere fremtidige terrorister.

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink