SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

Taliban: en splittet personlighet?

Det er ikke bare Talibans taktikk som har endret seg. Dens struktur, ideologi og medlemmer har også utviklet seg etter 2001. Paula Hanazs anmelder en ny analyse av hvordan og hvorfor dette har funnet sted.

Revolusjonære sanger opphøyer de som en gang bannlyste all musikk. Videofilmer viser bragdene til den heltemodige geriljaen, som slåss for å utradere alle bilder av levende ting. Mobiltelefoner og internett medvirker til en organisasjon som bomber og truer telekommunikasjonsselskaper. Velkommen til ny-Taliban-verdenen.

Disse scenene får en levende beskrivelse i Antonio Giustozzis siste bok, som bare fokuserer på opprøret i Afghanistan i perioden 2002-2007. Giustozzi beskriver hvordan han ser det voksende opprøret som en del av en internasjonal jihadist-bevegelse, og hvordan dagens Taliban som et hele skiller seg både ideologisk og taktisk fra sine forgjengere før 2001.

Giustozzis ”Koran, Kalashnikov and Laptop” hevder at ny-Talibans bruk av teknologi har sett en endring i taktikk i både propaganda og våpen. Ny-Taliban har adoptert en mer liberal holdning til importert teknologi og teknikker fra sine utenlanske jihadist-allierte: bånd og CDer med jihadist-sanger selger godt på markedene til tross for at de er bannlyst av regjeringen, videokameraer tas med på slagmarken, og sjefene er nå utstyrt med bærbare PCer, selv når de opererer i Afghanistan der pålitelig elektrisitetsforsyning er sjelden.

Propagandavideoer viser tilståelser fra og henrettelser av ”spioner”, intervjuer med vellykkede sjefer og episoder fra verdensomspennende jihad (særlig Irak). Etter 2003 har ny-Taliban også investert i hundrevis av motorsykler, og bruker dem til transport, rekognosering, samband, slagmarkskoordinering, og angrep mot veisperringer. Motorsyklene er vanligvis utstyrt med mobiltelefonladere.

Giustozzi hevder at betydningen av utenlandske bånd er endringen av målet for opprøret fra enkel frigjøring til verdensomspennende jihad

Ny-Taliban henger fortsatt etter sine irakiske kolleger i produksjon av improviserte eksplosjonsanordninger (IEDer), men de nærmet seg betraktelig i 2006.

På samme måte bedret de frivilliges ferdigheter innen teknologien til selvmordsbomber seg betraktelig, og det fikk feilprosenten ned fra 60-70 i 2004 til 10-15 ett år senere. En del forbedrete våpen har uten tvil kommet inn utenfra, og Taliban har selv innrømmet at de får teknisk og økonomisk hjelp fra araberne.

Slik internasjonalisering er den andre måten ny-Taliban skiller seg ut på. Mens det ”gamle” Taliban generelt sett ikke flokker seg rundt den nye jihad, gjør utlendinger (særlig arabere og pakistanere) det.

Giustozzi er imidlertid skeptisk med hensyn til hvor mye dette har hjulpet opprøret. Han peker på at sjefene, som alltid er afghanere, ofte synes at de frivillige utlendingene er udisiplinerte og ekstreme i sin væremåte – noen har blitt bedt om å dra sin vei for at de ikke skal gjøre lokalbefolkningene fiendlig innstilt.

Og det er utlendingene, som er ukjent med terrenget og uten bånd til lokalbefolkningene, som har de høyeste tapstallene. Betydningen av utenlandske bånd, hevder Giustozzi, er endringen av opprørsmålet fra enkel frigjøring til verdensomspennende jihad.

”Okkupantene” er ikke hovedmålene for ny-Talibans angrep. Dette er en bevisst taktikk, lånt fra Irak, med å holde de allierte styrkene der og slite dem ut. På denne måten er ny-Talibans strategi annerledes enn klassisk opprør. Seier skal oppnås på det globale nivå, eller ikke i det hele tatt.

En krig - men hva slags?

Giustozzi forsøker å passe disse skiftende taktikkene og holdningene inn i anerkjente mønstre og teorier. Kjemper ny-Taliban en ”loppekrig”? Har de lest Mao Tse-tung? Passer opprøret en ”fjerde generasjons krigførings”-modell? Eller er det en kombinasjon av alle tre?

Giustozzi konkluderer prøvende med at det ble utkjempet en ”loppekrig” til 2005 da den internasjonale jihadist-tendensen begynte å dukke opp. Han nøler imidlertid med å presse punktet for mye, og synes å invitere leseren til å diskutere, debattere og danne sin egen mening.

Han medgir at det er fortsatt uklart om denne tendensen til internasjonal jihad vil fortsette, eller koke ned til noe som likner på Pakistans islamske partier, som, selv om de er reaksjonære, godtar valgkonkurranse.

Selv om opprøret i Afghanistan er del av en global bevegelse, bruker ny-Taliban fortsatt mindre enn 1 % årlig av det som det amerikanske militære bruker i Afghanistan pr måned; deres feltradioer er av typer som sender på kommersielle frekvenser, og gir alle åpen tilgang til deres stridsplaner; og selv med forbedringer innen IED og selvmordsbombeteknologi og importerte våpen, er deres lagre underlegne NATOs. Så hvorfor erklærer Giustozzi at han føler at innsatsen mot opprør er i ferd med å mislykkes?

Opprøret, hevder han, ville bare være en plage om det ikke hadde vært i stand til å utnytte den iboende svakhet i den afghanske staten (både før og etter 2001)

Giustozzi ser strategisk inkonsekvens som del av problemet. Han hevder at amerikansk innsats vinglet mellom den tradisjonelle tilnærmingen (kontinuerlig utslettelse av Talibans støttepunkter for å hindre konsolidering av makten) og den alternative med å hindre gjennom hjelp og utvikling. Han er ikke overbevist om at noen strategi – selv om den følges konsekvent – kunne ha ført til en entydig seier over opprørerne.

Opprøret, hevder han, ville bare være en plage om det ikke hadde vært i stand til å utnytte den iboende svakheten i den afghanske staten (både før og etter 2001), og derfor vil tekniske løsninger ikke løse et egentlig politisk problem.

Som innsatsen mot opprøret har denne boken blitt satt sammen ”i farten". Selv om den ble skrevet på bare et par måneder, er den omfattende, klar og fokusert; bare enkelte diagrammer og tabeller av dårlig kvalitet avslører den korte tiden det tok å produsere dem.

Forfatteren har forsket og skrevet om Afghanistan i over et tiår, og utfyller sine kilder (med altfor mange referanser) med sine egne, omfattende intervjuer med Taliban og koalisjonsmedlemmer. Giustozzi har nært kjennskap til nøkkelspillere, stammesystemer og rivaliseringer, og historiene om lokale maktkamper.

Selv om den ikke er på langt nær så leseverdig som Ahmed Rashids klassiker ”Taliban” fra 2001, er styrken i denne boken dens aktualitet: dette er ikke post-facto analyse av hva som gikk galt og hva som har gått bra. Det er ikke en polemisk eller normativ avhandling. Den er kort og skrevet i all hast nettopp fordi den omhandler et pågående fenomen i stadig utvikling. Giustozzi ønsker eksplisitt å stimulere og engasjere til politisk debatt, ikke å gi en obduksjon.

Giustozzi har ofret breddedekning for samtidighet. Resultatet er en slags arbeid-under-arbeid, et første forsøk på å definere ny-Taliban og katalogisere opprøret for å stimulere politisk diskusjon blant de som kan påvirke resultatene av innsatsen mot opprør.

Dette er ikke bare en terrorismens hvem er hvem i Afghanistan etter 2002. Det er også en hva er hva, og hvorfor er hvorfor.

Paula Hanasz

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink