Historier fra fortiden, lærdom for fremtiden

Petr Lunak anmelder Lawrence Kaplans siste bok, som ser på hvordan skjebnene til Warszawapakten og NATO skilte seg fra hverandre - og hvorfor.

Hvorfor fulgte ikke NATO Warszawapakten til historiens skraphaug etter slutten på den kalde krigen?

Ethvert svar må begynne med å vise at den gamle myten om at NATO og dens østlige motstandere var speilbilder av hverandre, ikke var sann.

I 1955 påtvang den sovjetiske lederen Nikita Khrutsjov Warszawapakten på Øst-Europa som en tilsynelatende reaksjon på at Vest-Tyskland ble med i NATO. Men, som arkivdokumenter som nylig er frigitt viser, var det egentlige målet for å opprette Warszawapakten egentlig NATO. Moskva antok at de kunne bytte bort NATO – som da allerede var en fullverdig sikkerhetsorganisasjon – med Warszawapakten, som fortsatt var et tomt skall til sent på 1960-tallet.

Da landene i Øst-Europa endelig forkastet Lenins system og Stalins blokk, benyttet de også den første muligheten til å kvitte seg med Khrutsjovs allianse. Mange dommedagsprofeter spådde en liknende skjebne for NATO, som nå var frarøvet sin fiende. Det ville ha vært logisk for NATO å dø også, uten en lyd, hvis den hadde vært et amerikansk pålegg på Vest-Europa, som var nødt til å godta det stilt overfor den sovjetiske militære og politiske trussel. Det var imidlertid ikke det NATO var.

Som Lawrence Kaplan forklarer i sin siste bok ’NATO 1948: The Birth of the Transatlantic Alliance’ var ideen om å bli blandet inn i en allianse med noe europeisk land en slags ikke-sak for USA fra tidlig på 1900-tallet. Den amerikanske holdningen til Vest-Europa, innkapslet i logikken i Marshall-planen, var at Vest-Europa først måtte være i stand til å vise at de kunne snakke med en stemme og handle i fellesskap. Amerika kunne bidra – men ikke nødvendigvis delta – i europeiske ordninger for å få Europa tilbake på egne ben. Mot dette bakteppet måtte initiativet om å opprette et transatlantisk sikkerhetsarrangement først og fremst komme fra Europa

.

‘Joseph Stalin oppnådde akkurat det motsatte av det han hadde håpet på - NATOs generalsekretær, belgieren Paul-Henri Spaak spøkte en gang med at NATO burde sette opp en statue av Stalin.'

Som Kaplan tydelig viser er det Storbritannias utenriksminister Ernest Bevins fortjeneste at han fullt ut forsto amerikansk følsomhet og begrensninger. I kjølvannet av det mislykkede utenriksministermøtet med russerne i Berlin i desember 1947, brukte Bevin sin dyktighet til ikke bare å gjøre det mulig, men også uunngåelig for USA å bli involvert i europeiske sikkerhetstiltak. Flertydig, og kanskje til og med usikker på dens egentlige retning, begynte Bevin å hentyde til hvor ønskelig ”en vestlig, åndelig union” etablert rundt Storbritannia og Frankrike ville bli – en forening som ville ha sikkerhetsbånd til USA og Canada.

Oddsene var ikke gode: til tross for noen unntak, slik som John Foster Dulles, var det republikanskdominerte Senatet henfallen til isolasjonistiske tanker. Utenriksminister George C. Marshall var ikke overvettes begeistret. Mens en rekke av utenriksdepartementets medarbeidere på midlere nivå var tiltrukket av ideen om en transatlantisk allianse, var de to intellektuelle guruene, Charles Bohlen og George Kennan, imot. De hevdet at å imøtekomme britiske ønsker ville militarisere den kalde krigen unødig, selv om utfordringen som Vesten sto overfor var mer politisk enn militær. Den franske utenriksminister og helten fra ’la résistance’, Georges Bidault, delte Bevins innsats. Han måtte imidlertid håndtere beskyldningene fra den kommunistiske venstresiden og den gaullistiske høyresiden om at å fokusere på den sovjetiske utfordringen kunne gå mot Frankrikes hovedinteresse: å sikre at Tyskland aldri mer vil utgjøre en trussel.

Det krevde ytterligere utvikling i Øst-Europa og dristig statsmannskunst av president Truman for at USA skulle ta det avgjørende skritt.

En kollektiv vilje til kollektivt forsvar

Vesteuropeerne viste viljen til å forsvare seg sammen ved å underskrive den kollektive forsvarstraktaten i Brussel i mars 1948, delvis som reaksjon på at kommunistene overtok Tsjekkoslovakia, og selvmordet til den tsjekkoslovakiske utenriksministeren Jan Masaryk. Truman svarte med å erklære sin støtte til dette europeiske arbeidet.

I realiteten hadde London bare unnfanget Brussel-traktaten som et redskap for å gjøre amerikansk deltakelse i europeiske sikkerhetsarrangementer mulig. Britene lurte faktisk på implikasjonene for dem hvis de ble sittende fast i en ren Europa-struktur, uten USA.

Heldigvis for dem, og for andre, inneholdt en resolusjon fra Senatet, støttet av formannen i Utenrikskomiteen Arthur Vandenberg, og utformet av Utenriksdepartementet, en setning som støttet USAs tilknytning til kollektive sikkerhetsarrangementer. Nå var hele USAs utenriksdepartement i favør av ideen om en transatlantisk allianse.

Alt dette skjedde mens russerne forsøkte å presse Vesten til en ny runde forhandlinger om Tysklands fremtid, hovedsakelig ved å blokkere Vest-Berlin – bortsett fra gjennom luften. Vi vet nå at Stalins beslutning om ikke å avskjære flytilgangen var i strid med de sovjetiske, militære anbefalinger. Stalin, som ikke trodde at Vesten ville være i stand til å støtte Vest-Berlin med fly, valgte å ikke provosere frem en militær konflikt.

‘Dannelsen av NATO endret klarheten i den amerikanske forpliktelsen til forsvar av Europa'

Han oppnådde imidlertid det stikk motsatt av det han hadde håpet: Berlin ikke bare overlevde, men ved å militarisere den kalde krigen, sørget han for nok et argument for å etablere en transatlantisk sikkerhetsallianse. Den andre generalsekretæren i NATO, belgieren Paul-Henri Spaak, vitset en gang om at NATO burde sette opp en statue av Joseph Stalin. Selv i dag kan man spørre: hvis ikke Stalin hadde spilt for høyt i Øst-Europa og Berlin, ville NATO ha vokst frem slik vi nå kjenner den? Dessverre finner vi ikke mye analyse av sovjetisk adferd og feilberegninger som bidro til å etablere den kompliserte alliansen i Kaplans bok.

Etter Vandenberg-erklæringen tok det nok et år å komme frem til teksten i Washington-traktaten. Kaplan viser at mens den første innsatsen for å etablere en formell, transatlantisk allianse kom fra europeerne, er det amerikanerne som fortjener kreditt for å etablere en fungerende struktur. Det var de som insisterte på at den fremtidige alliansen måtte omfatte ikke bare de fem signatarlandene til Brussel-traktaten (Frankrike, Storbritannia, Benelux), men også andre (Norge, Island, Portugal, Danmark) som fullverdige medlemmer. Samtidig viste den aller siste utvanningen av den avgjørende Artikkel 5 for å gjøre teksten spiselig for Senatet bare de stadige, amerikanske vanskelighetene med å formulere en bindende forpliktelse vis-à-vis den gamle verden.

Dannelsen av NATO berørte ikke umiddelbart den militære balansen mellom Vest og Øst, som fortsatt hadde et betydelig, militært overtak på bakken. Det den endret var tydeligheten i den amerikanske forpliktelsen til å forsvare Europa. Det sovjetiske samtykke til det nord-koreanske angrepet mot sør stammet fra overbevisningen om at USA ikke ville bli involvert i en konflikt på den koreanske halvøya. Ideen om at USA ville sitte stille i Europa, men en formell allianse undertegnet i april 1949, ville imidlertid ha vært utenkelig.

Så tilbake til det opprinnelige spørsmålet. Hvorfor, ulikt landene i Warszawapakten, bevarte de NATO-allierte sin allianse? Svar: fordi de ikke så på den som et redskap for utenlandsk dominans, men heller som en allianse som i 40 år hadde passet deres behov, og har fortsatt å gjøre det siden.

Det ville imidlertid være overfladisk å hevde at en stolt fortid garanterer en lysende fremtid. For å holde NATO relevant måtte de allierte blant annet få slutt på konfliktene på Balkan, bidra til kampen mot terrorisme og ta over ISAF i Afghanistan. De må være rede til å fortsette å investere i militære evner og krevende operasjoner.

Ikke noen lett oppgave. Men det var det heller ikke å opprette alliansen på slutten av 1940-tallet.

Lawrence S. Kaplan: ‘NATO 1948: The Birth of the Transatlantic Alliance’, utgitt av Rowman and Littlefield, New York, 2007.

Lawrence Kaplans siste bok gir en interessant innsikt i hvordan og hvorfor NATOble dannet.

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink