Nytenkning om NATOs partnerskap for det 21. århundre

Sikkerhetstrusler i dag er globaliserte og ikke-tradisjonelle. Det er på tide at NATOs partnerskap følger etter, sier Ron Asmus.

På 1990-tallet var NATOs nye partnerskap en avgjørende del av Alliansens nyskapning i tiden etter den kalde krigen. NATOs utvidelse og intervensjon på Balkan var på mange måter de største, nye, strategiske skrittene som Alliansen tok.

Utviklingen av nye partnerskapsredskaper bidro uansett til å hindre at nye delelinjer dukket opp i kjølvannet av utvidelse, og gjorde det mulig for NATO å bygge forbindelser med land som var strategisk viktige, men ikke kandidater for medlemskap, og gjorde det lettere å sette sammen den NATO-ledede koalisjonen som bidro til å bevare freden på Balkan. Partnerskap var derfor en avgjørende del av NATOs suksess i 1990-årene og den store strategien for å projisere stabilitet tvers over kontinentet.

I ettertid kan disse nye partnerskapsredskapene se ut som en fornuftig tilpasning til en ny, strategisk realitet. Den gang var det imidlertid ikke lett for Alliansen å åpne seg for og engasjere ikke-medlemmer.

Mange av oss husker bare altfor godt at vi ble sett skjevt på når vi foreslo slike tiltak tidlig på 1990-tallet. Det kunne ganske enkelt ikke gjøres, ble jeg stadig fortalt, under besøk til NATO-hovedkvarteret. Noen få år senere utviklet NATO Partnerskap for fred og deretter Grunnakten mellom NATO og Russland, NATO-Ukraina-Rådet og EAPC. Jeg minner bare om denne historien for å understreke poenget med at det er når – og bare når –det strategiske imperativ og den politiske enigheten om endring ble klar, at det tilsynelatende umulige smeltet vekk, og Alliansen viste seg å være ganske fleksibel og nyskapende.

I dag er vi i en liknende situasjon. I dag er Alliansens medlemmer usikre og splittet over fremtidig, felles innhold og strategi for NATO. Mange av de nye, strategiske utfordringene som vi møter ligger utenfor Europa, og fører med seg engasjement i potensielt ustabile regioner av verden, der Alliansen aldri har vært. Etter mitt syn vil vi imidlertid ikke løse spørsmålet om hva en ny generasjon partnerskap bør dreie seg om før vi får mer klarhet om disse bredere, strategiske spørsmålene. Det er spesielt tre som vi må ta opp.

I dag er Alliansens medlemmer usikre og splittet over fremtidig, felles innhold og strategi for NATO

Det første er den fremtidige rollen for NATOs partnerskap innen dagens euro-atlantiske samfunn. Det er en voksende oppfatning om at disse partnerskapene og strukturene blir utflytende. Mange av de mer involverte EAPC-medlemmene har enten blitt med i Alliansen eller er fokusert på bilaterale partnerskap via MAP og liknende instrumenter.

Resultatet er at EAPC blir uthult fra innsiden. Ettersom Russland blir mer krevende og anti-vestlig, kan landet også bli mindre samarbeidsvillig. Sentral-Asia blir statisk viktigere for Vesten, men ingen vet hvordan NATOs partnerskapsredskaper kan brukes som del av en bredere engasjementsstrategi. Nok en gang er problemet fravær av en samlet vestlig strategi, der et NATO partnerskapsredskap kunne være en avgjørende del.

Og Midtøsten?

Det andre spørsmålet er NATOs fremtidige rolle i det større Midtøsten. NATOs middelhavsdialog (MD) og Samarbeidsinitiativ fra Istanbul (ICI) er i en status av strategisk limbo. De to initiativene er, selvfølgelig, svært forskjellige i sin opprinnelse. MD ble utviklet i midten av 1990-årene som en utfylling og balanse til NATOs åpning mot øst. Det har alltid vært en slags svakere søster til utvidelse og partnerskap – med mindre strategisk driv fra Alliansen og mindre entusiastiske partnere på den andre siden. ICI, som ble lansert i Istanbul i kjølvannet av 11. september og Irak-krigen, var et første skritt i NATO for å erkjenne Vestens enorme interesser i Den persiske gulf.

I dag lider begge initiativene av samme mangel på strategisk klarhet i NATO over våre mål i det større Midtøsten. De er mekanismer uten en samlet visjon eller strategi. Det er land i det større Midtøsten som søker tettere bånd med NATO og der Alliansen er bremsen. Listen begynner med Israel, men inkluderer andre middelhavsland så vel som medlemmer av Golfsamarbeidsrådet. Her har heller ikke NATO vært i stand til å kapitalisere på disse strategiske åpningene, på grunn av fravær av en bredere og felles vestlig visjon og strategi.

Det tredje, strategiske nøkkelspørsmålet er mulige, fremtidige, globale partnerskap. Her er Alliansens offisielle bruk av uttrykket ”kontaktland” allerede et tegn på ambivalens. Slike operasjoner som Afghanistan krever at NATO må tiltrekke seg ikke-europeiske bidragsytere av byrdedelingsgrunner. Og når slike land bidrar med mer enn mange NATO-allierte, ønsker de naturlig nok å sitte ved beslutningsbordet. Dette krever at NATO åpner for nye måter å treffe beslutninger på.

Her finner vi også ubesvarte spørsmål om hva NATOs medlemmer virkelig ønsker. Er partnerskap med Australia eller Japan virkelig bare å presse flere tropper og mer penger ut av dem til NATO-ledede misjoner? Eller bør de også omfatte å bygge strategiske forbindelser i nye og viktige regioner? Er det enveis- eller toveistrafikk? Kort sagt, er dette en byrdedelingsøvelse eller prøver vi å forme ny sikkerhetsdynamikk i viktige regioner? NATO kan og bør ikke være overalt eller prøve å løse alle problemer. En reise til Japan eller Australia avslører imidlertid raskt at disse landene vender seg mot NATO av flere interessante, og kompliserte, årsaker, som ofte ignoreres i vår daglige debatt.

Alliansen er igjen ved et strategisk veiskille

Hva kan man konkludere med ut fra alt dette? Alliansen er igjen ved et strategisk veiskille. Etter å ha gjenoppfunnet seg selv i 1990-årene for å møte utfordringen ved å bygge en ny orden etter den kalde krigen i Europa, møter den nå behovet for igjen å gjenoppfinne seg selv som en sikkerhetsaktør som er i stand til å forsvare sine medlemmers verdier og interesser på en mer global scene. I prinsippet har NATO tatt det strategiske spranget med Afghanistan, men om den vil lykkes er enda ikke klart. ISAFs suksess der vil åpne døren til ny og mer ambisiøs tenking med hensyn til partnerskap og en mulig bredere rolle i sikkerheten i Sør-Asia og bortenfor. Å ikke lykkes kan sette spørsmålstegn ved Alliansens fremtid.

Man trenger ikke være Clausewitz for å spå at slike kriser som Afghanistan trolig ikke bare vil være en engangsaffære. Det er også rimelig trygt å gå ut fra at den neste vil være i det større Midtøsten. Hvis fremtiden i denne regionen virkelig er det viktigste, strategiske spørsmålet i vår tid, da er det virkelig et avvik at den viktigste, vestlige allianse nesten ikke finnes noen steder når det gjelder å ta dette opp, på grunn av mangel på en, felles, overordnet strategi som NATO kunne vært del av. Nærmere hjemme kan utfordringen med å redefinere eller partnerskap for Eurasia synes mindre skremmende, men her er det også viktige utfordringer.

Hvis man stiller disse spørsmålene i Brussel i dag, møtes man ofte med merkelig stillhet – akkurat som svært tidlig på 1990-tallet. Partnerskap synes nok en gang å høre til i ”for vanskelig å håndtere”-kategorien. I realiteten er behovet for å tenke gjennom partnerskap på nytt, på en kreativ måte som et nytt redskap for den verden vi lever i, større enn noen gang. Problemet som vi må løse er å finne det felles målet og den politiske viljen til å bestemme hva vi ønsker å oppnå strategisk. Da vil det være nok smarte folk i NATO som vil hjelpe oss med å modernisere vårt arsenal av partnerskap for å bidra til å nå disse målene.

Å komme i gang med jobben: australske soldater leter etter nye våpen i Afghanistan

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink