SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

Over linjen

Vaughan Smith forlot den britiske hær som kaptein for 20 år siden for å bli en uavhengig videojournalist. Tre måneder senere filmet han en gruppe mujahadeen som slåss utenfor Kandahar. Han forteller NATO Nytt om det han fant på begge sider av medialinjen.

Som journalist har jeg alltid hatet krig, etter å ha sett mye av den, men jeg er fortsatt soldatvennlig.

Bestefaren min nevnte aldri den andre verdenskrig. Jeg har heller aldri merket at dagens britiske soldater liker å snakke om sine erfaringer med å slåss i Afghanistan.

Da jeg forlot det militære var det fra en fredstidshær som mer eller mindre mente at pressen var uansvarlig og i hovedsak motivert av penger eller politikk. Pressen ble sett på som en trussel mot det militære.

I 1991 var jeg en uavhengig journalist. Jeg søkte derfor presseakkreditering for å dekke Golf-krigen. Jeg fikk det ikke. Jeg hadde ikke sjanse som uavhengig, og den alminnelige nyhetsindustrien ga ingen mulighet for en nybegynner.

Jeg var imidlertid fast bestemt på å dekke konflikten, så jeg utga meg for å være en britisk hæroffiser og tilbrakte to måneder med å filme konflikten inkognito. Som et resultat greide jeg å få med tilbake den eneste ukontrollerte filmen fra krigen.

Akkrediterte journalister fant ut at det vestlige militære håndterte sin tilgang svært strengt. De fikk svært lite av det de så etter. Redaktører hjemme vurderte hele prosessen som en nyhetskatastrofe.

Jeg var fast bestemt på å dekke konflikten, så jeg utga meg for en britisk hæroffiser og tilbrakte to måneder med å filme konflikten inkognito

I de dager filmet jeg med et lite, enkelt videokamera og drev et lite, frittstående nyhetsbyrå som var avhengig av denne teknologien for å få materiale.

Vi var den første gruppen som brukte disse kameraene til å samle nyheter. Vi var imidlertid avhengige av å selge vårt materiale til datidens kringkastere, og på grunn av det måtte vi anvende deres journalistiske standarder.

Min siste tur til Afghanistan i september 2007 var for å filme mitt tidligere regiment, the Grenadier Guards, som var rådgivere for avdelinger av den afghanske nasjonalhær i operasjoner i Helmand, i det sørlige Afghanistan.

Jeg brukte en rekke nye redskaper, hvorav noen revolusjonerte min evne til å nå mitt publikum. Jeg brukte langt bedre bærbare kameraer, men også satellittelefoner som betydde at jeg kunne legge videoen min ut på internett og nå mitt eget publikum online.

Jeg kalte meg en videoblogger, eller en webblogger, og jeg slo meg sammen med andre bloggere, amatørjournalister og en raskt voksende rekke kommentatorer utenfra – hvorav størsteparten ikke trenger å anvende den samme, profesjonelle etikken.

Min hovedmotivasjon for å dra dit var bekymring for hvordan den britiske offentligheten syntes å ikke lykkes i å ta eierskap over krigen i Afghanistan.

De støttet aldri invasjonen i Irak, og britiske politikere hadde aldri virkelig innrømmet å gjøre noe feil i den krigen. Den britiske befolkningen syntes derfor å miste et slags ansvar for det britiske, militære engasjementet i Afghanistan også.

Den britiske hærens pressehåndtering har kommet langt etter den første Golf-krigen. Det er nå en publikasjon kalt ”The Green Book” som skisserer pressepolicy og fastsetter regler som ”faste” journalister må si seg enige i før de aksepterer jobben.

Betingelsene i ”Green Book” gir den ”passende, operative sjef” mulighet til å begrense faste journalister fra å rapportere informasjon som kan være av militær nytte for en fiende, fra å rapportere om krigsfanger, og, mer kontroversielt, fra å rapportere om døde.

Å håndtere korrespondenter i felt har blitt mye mer komplekst, ikke minst gjennom utvidelsen i omfang av den internasjonale pressen i løpet av de siste to tiår.

Mindre enn 500 journalister søkte om akkreditering i den første Golf-krigen. Når vi kom til 1998 søkte mer enn 2.500 journalister om å følge NATO i Kosovo.

Det enorme behovet for et begrenset antall ”faste” plasser som er tilgjengelige hos den britiske hæren i Helmand tillater Forsvarsdepartementet å velge de journalistene som de foretrekker.

Da jeg var i Afghanistan i fjor ble jeg fulgt av en britisk militær ”livvakt”. Jeg kjenner mange presseoffiserer i den britiske hær temmelig godt ettersom jeg driver London-klubben for den internasjonale pressen, the Frontline Club. Den har blitt et åsted for utveksling mellom pressen og det militære.

Mindre enn 500 journalister søkte om akkreditering i den første Golf-krigen. Når vi kom til 1998 søkte mer enn 2.500 journalister om å følge NATO i Kosovo.

Det er et nivå av ubehag blant enkelte militære presseoffiserer som følger journalister som livvakter. Ikke bare er det en krevende jobb, men å kjenne journalister skaper vanligvis heller ikke den forventede forakt.

Mange av dem begynner å lure på hvem de tjener: karrieren til regjeringsministre, velferden til sine soldatkolleger, krigens fremgang, eller interessen til den mer omfattende offentligheten. Å mislykkes i å ”håndtere nyhetene” vil trolig være skadelig for karrieren til en militær presseoffiser.

Til tross for dette får ”faste” journalister i Afghanistan nå et nivå av tilgang til operativ aktivitet som få av dem noen gang har opplevd tidligere. Ikke siden Vietnam har journalister vært i stand til å komme så tett innpå dette nivå av aksjon.

Tilgang, når du får det, er eksepsjonelt, som illustrert av en av de nyhetsakene som jeg laget, som kan sees her.

I dette tilfellet hadde jeg ikke noen redaksjonelle vanskeligheter med min livvakt. Hvis jeg hadde filmet en alvorlig skadet britisk soldat ville jeg kanskje hatt det. Jeg har hørt britiske offiserer antyde at det er ikke i den sårede soldats eller hans families interesse å bli filmet. Jeg er imidlertid personlig overbevist om at hovedgrunnen for disse restriksjonene har mer å gjøre med å opprettholde den offentlige moral hjemme.

Jeg tror dette er farlig. En uinteressert offentlighet føler lite ansvar for slike konflikter, og jeg har sett at feilinformerte oppfører seg uberegnelig når de blir overrasket av ubehagelige sannheter. Undertrykket sannhet kan også lyde høyere når den kommer ut. Å vise krig uten lidelse er ganske enkelt et unøyaktig bilde av sannheten.

Det er enorme utfordringer som det militære står overfor når det gjelder å håndtere et enda mer komplekst mediamiljø. I dag synes imidlertid den britiske hær å ha bred støtte i landets offentlige opinion.

Det spås imidlertid en lang krig i Afghanistan. Noen observatører mener at å kjøpe venner i regionen vil være nyttigere enn å prøve å drepe alle våre fiender. Offentlig opinion kan godt vende seg mot denne krigen.

En felles innsats for å bygge tillit kan kanskje være en bedre strategi enn nyhetshåndtering på lengre sikt.

Arbeide sammen? De militære og nyhetsmedia prøver å finne ut hvordan begge skal få gjort jobben sin samtidig.

I fremste linje: hvordan misjoner dekkes kan ha stor innvirkning hjemme.

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink