SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

Som en berg- og dalbane...

Robert Pszczel gir en personlig beretning om hvordan han har opplevd endringer i media i løpet av sin profesjonelle karriere - på begge sider av jernteppet.

Vi kan alle se at media har endret seg hurtig i løpet av de siste tiår. Min egen, personlige erfaring i løpet av de siste 20 årene har imidlertid vist meg ytterpunktene i disse endringene - fra de gamle medier i den kalde krigs journalistikk i sovjetblokken, til de nye mediers NATO presseoffiser i NATOs hovedkvarter i Brussel .

Sammenlikn de følgende, to bilder. Ett, fra 1988, tar meg tilbake til Warszawa. Jeg minnes en atmosfære av stadig svakere (men likevel fungerende) sensur i de polske medier. Arbeidet mitt i en dagsavis den gang bringer med seg minner om flammende debatter om mulighetene for reelt demokrati knyttet til den levende Solidaritet-bevegelsen – ingen av dem virkelig mulige i offisielle publikasjoner, men veldig levende i undergrunnspressen og i hemmelige møter.

På en merkelig måte dreier mine mest levende minner om den tiden seg om rutineproblemer, knyttet til den arkaiske tilstanden i ”mediainfrastrukturen”, slik som:

• Lukten av bly i trykkeriet der morgenutgavene ble forberedt, ofte med bruk av svært enkel teknologi.

• Gledene ved å skrive ut historier fra utenlandskorrespondentene som dikterte sine daglige produkter via en skurrende telefonlinje.

• Og gledene ved å plukke opp lange og skrukkede lengder telexpapir fra de offisielle nyhetsbyråene.

Ikke noe internett, ingen mobiltelefoner, ingen ”blackberries”.

Og hva med informert, offentlig debatt om utenriks- og sikkerhetspolitikk? Vel, enhver nevning av NATO – som ikke ble fulgt av en streng fordømmelse av denne ”krigsmaskinen” – ville få sensorene til å bli rasende. Lokale tall for valgdeltakelse i byer med en betydelig, militær tilstedeværelse ble ikke offentliggjort for ikke å gi ”fienden” (NATO?) innsikt i de væpnede styrkers spredningsmønstre. Journalister som prøvde å finne de virkelige tallene for forsvarsutgifter ble bedt om å finne et annet tema, fordi slike data ble ansett som en offisiell hemmelighet.

Kort sagt, å prøve å debattere innholdet i det siste kommunikeet fra Warszawapakten var nytteløst – og risikabelt for dine jobbutsikter.

Enhver nevning av NATO – hvis det ikke ble fulgt av en streng fordømmelse av denne ”krigsmaskinen” – ville få sensorene til å bli rasende.

Og likevel, selv i et slikt uvennlig miljø, fantes det en informasjonsflyt. Enkelte spesialiserte publikasjoner trykket profesjonelle evalueringer av de siste forsvarsteknologiske utviklingstrekk. Kolleger som kom tilbake fra turer utenlands delte sammendrag av de viktigste artiklene som dukket opp i allierte hovedsteder. Noen modige tenkere begynte til og med å se for seg mulige sikkerhetspolitiske valg så snart det gamle regimet hadde smuldret opp.

De som ikke kunne vente på friheten til å analysere datidens og spå om fremtidens militære utviklingstrekk vendte seg … til fortiden. Mange fascinerende kommentarer ble skrevet om eldgamle slag og kriger – med noen svært nåtidige konklusjoner. Jeg husker et historisk stykke om en Alexander den store-krig, som på en eller annen måte unngikk sensuren, selv om dens skarpe kritikk hadde en nifs likhet med den taktikken som den sovjetiske hæren brukte på 1980-tallet.

Spol fort frem til 2008 og det er som å lande på en annen planet.

Nå trenger jeg ikke å bekymre meg om statlig sensur av det jeg skriver om sikkerhetspolitikk eller om NATO: jeg blir faktisk betalt for det! Polen, sammen med ti andre tidligere warszawapaktmedlemmer, er fullt og helt integrert i NATO. Og hvilket annerledes NATO det er.

Nå trenger jeg ikke å bekymre meg om statlig sensur av det jeg skriver om sikkerhetspolitikk eller om NATO: jeg blir faktisk betalt for det!

Etter sitt stabiliseringsarbeid på Balkan (som fortsatt pågår, spesielt i Kosovo), er Alliansens oppmerksomhet i stor grad fokusert på Afghanistan. Dette er hvordan media ser det også. Mediekanalene (enten lokale, regionale eller internasjonale) dekker utviklingen i detalj. Politiske kommentarer, militære analyser eller historiene til sivile og militære enkeltpersoner som er involvert i den afghanske misjonen, gir en konstant nyhetsstrøm – publisert eller kringkastet.

Mine landsmenn, som de i andre bidragsland til ISAF, følger disse historiene med stor interesse. Og – naturlig nok – er kommunikeer og offisielle erklæringer ikke nok. Informasjon søkes ofte fra websider, artikler, fotografier, videoer, lydspor fra pressekonferanser, IPOD-vennlige moduler. Selv blogger til folk på bakken er den forventede norm. Faste journaliser i militære avdelinger gir også ofte tilskuere/lesere mulighet til følge sikkerhetsengasjementer direkte.

En spesiell utfordring for en pressetjeneste som vår er det høye tempoet på å besvare spørsmål. Journalister er ikke forberedt på å vente for lenge på informasjon og kommentarer – det presset som 24 timers nyhetskanaler og knappere tidsfrister gir (internasjonale pressebyråer er et eksempel) stiller høye krav til koordinering og informasjonsdeling mellom sivile komponenter av NATO.

NATOs presseteam møter disse utfordringene. Vi vet hvor mye det er som står på spill. Den skattebetalende offentlighet må vite hvordan deres forsvarsutgifter blir brukt. Feilinformasjon kan påvirke støtten til misjonen. Og vi må konfrontere de som utnytter situasjonen, slik som terrorister, opprørere og Taliban, hvis løgner og skremmetaktikker sprer seg gjennom nye og gamle medier. Disse må bli tilbakevist med fasthet.

En siste observasjon. De fleste vet at NATO arbeider med sikkerhetsmisjoner, slik de i Afghanistan, Kosovo, en maritim operasjon i Middelhavet, og treningsmisjonen i Irak. NATO håndterer imidlertid nå også sikkerhetsutfordringer som går langt utover det rent militære. Cyberforsvar, energisikkerhet og kampen mot terrorisme krever alle betydelige politiske, budsjettmessige og tekniske komponenter.

Så, til tross for enorme, geopolitiske endringer i Europa, og ikke minst de enorme, teknologiske fremskritt innen mediaverdenen i løpet av de siste to tiår, er ett prinsipp fortsatt uendret: internasjonale sikkerhetsnyheter er fortsatt vitale. Det er mange historier som må fortelles. Se opp for dette rommet….

Robert Pszczel

De gode, gamle dager: mediahåndtering trenger mange flere ferdigheter i dag

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink