SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

Kan du snakke nesehorn?

Nicholas Lunt, tidligere talsmann for ISAF (Den internasjonale sikkerhetsstyrken), vendte nylig tilbake til Storbritannia fra Afghanistan. Han forteller her om generell, klar kommunisering - og spesielt om utfordringene i Afghanistan.

I filmen ‘Dr Doolittle’ fra 1967, forsøker den fiktive, navngivende helten å lære seg dyrenes språk. Dette ville åpne opp en helt ny verden, sier han.

‘“Jeg ville snake på isbjørn og pyton. Og jeg ville banne på flytende kenguru. Hvis folk spurte meg ”kan du snakke nesehorn?” ville jeg si ”selvfølgelisk! Kan ikke du?”

Dr Dolittle lykkes i å lære å ”snakke nesehorn”. På grunn av denne magiske ferdigheten stoler dyreriket på et menneske for første gang. Doktoren fortsetter med å behandle syke dyr over alt, og retter opp feil mellom dyr og mennesker. Moralen? Å bruke riktig språk er det første prinsippet for all, effektiv kommunikasjon. Men nyanse, stemmeleie, allegori og metafor er kjernen i genuin, menneskelig verbal og skriftlig interaksjon. Ekte folk kommuniserer med hverandre ved å bruke den slags språk man finner i grammatikk og lingvistiske retningslinjer. Så hvor effektivt snakker NATO ”nesehorn”?

I april 2007 ble programmet for valmuefjerning igjen satt i gang i det sørlige Afghanistan. ISAFs mandat i det vanskelige valmuespørsmålet er kompleks og nyansert. Den offisielle linjen er at valmuefjerning spesielt, og arbeidet mot narkotika generelt, må ledes av regjeringen i Den islamske republikken Afghanistan (GoIRA).

Det er mange grunner til det. Av spesiell relevans for ISAFs tropper er det forståelige ønsket om å unngå å støte fra seg en allerede ustabil og stadig mer sårbar jordbruksbefolkning. ISAF må ikke bli sett på å være innblandet i aktiviteter som skader lokalbefolkningens evne til å overleve i en ekstremt vanskelig og fullstendig jordbruksøkonomi.

Hittil har ISAFs tropper unngått å bli direkte involvert i tøffe aktiviteter mot narkotika. I april 2007 følte ISAF et behov for å forsterke sin posisjon. Det ble satt i verk en kampanje for å forklare lokalbefolkningen at fjerning av valmuer i regionen i de kommende måneder ville bli utført av passende, afghanske sikkerhetsmyndigheter, ikke ISAFs tropper. Ettersom ISAF hadde behov for å få distanse mellom seg selv og arbeidet med fjerning, måtte den gjøre det uten å minske sitt rykte som en organisasjon som man kunne stole på ville skape sikkerhet.

Uten denne begrensede forklaringen på det problemet som ISAF står overfor, kan leseren trolig se at språket og bildebruken som brukes for å få frem det aktuelle budskapet på den rette måten må være svært nyansert. Som en ytterligere komplikasjon er lese- og skrivekyndighetene svært lav blant målbefolkningen.

Med et slikt svært sensitivt spørsmål sier best praksis at kanalene og redskapene for å få frem de aktuelle budskapene alltid bør være lokale kilder som man har tillit til. Dessverre er de stedene der valmueproduksjonen er på sitt mest intense også de stedene der, for øyeblikket, GoIRAs innflytelse er svak eller mer eller mindre ikke-eksisterende.

Språket og bildebruken som brukes for å få frem det aktuelle budskapet på den rette måten må være svært nyansert - ettersom en ytterligere komplikasjon er at lese- og skrivekyndighetene er svært lave blant målbefolkningen.

Resultatet var at ISAF forberedte en rekke informasjonsredskaper, inkludert illustrerte flygeblader som kunne droppes fra fly samt radiosendinger. Den afghanske staben hjalp til med å forberede materialet som skulle testes på en representativ, lokal gruppe. Basert på tilbakemeldinger ble det gjort tilpasninger før materialet ble droppet over sine mål.

Noen dager senere fikk ISAF-hovedkvarteret langt nord i Kabul tilbakemelding. Ting så ikke bra ut.

Som et resultat av ISAFs informasjonskampanje hadde befolkningen i Helmand-provinsen forstått at ISAF ville unngå direkte engasjement i fjerningen av valmuene. Dette var bra.

Lokalbefolkningen hadde imidlertid også konkludert med at ISAFs tropper ikke ville forsvare de afghanske sikkerhetsstyrkene som jobbet mot narkotika hvis de ble angrepet mens de forsøkte å utføre sine plikter med hensyn til fjerning av valmuene. Dette betydde i realiteten at ISAFs budskap utilsiktet hadde gitt Helmands valmuedyrkere inntrykket av at å angripe det afghanske politiet som blandet seg inn i deres avlinger ville bli tolerert!

Dette er bare ett av de verste eksemplene av mange flere små og mindre eksplosive tilfeller der ISAF og andre internasjonale enheter gjør sitt beste for å kommunisere med afghanerne - bare for å oppdage at de ikke "snakker nesehorn". Realiteten er at utlendinger i Afghanistan kan aldri på en overbevisende måte "snakke nesehorn". Jeg tror at vi skal slutte å forsøke det.

NATO har selvfølgelig et legitimt mandat til å forklare hva de gjør til publikum i de troppebidragsytende landene. Det er antakelig behov for flere og bedre ressurser for å gjøre dette effektivt. Jeg tror imidlertid at å forklare ISAFs misjon til afghanerne bare kan gjøres av afghanere på vegne av ISAF.

ISAF erfarer at dens kinetiske operasjoner ledes best av afghanske styrker – eller i det minste at det bør være en oppfatning at det er slik. Det samme bør gjelde for dens kommunikasjonsinnsats.

I løpet av de siste 12 månedene har jeg sett et betydelig skifte i den måten ISAF ser på fremtiden for sine operasjoner i Afghanistan. Den største forskjellen er vektleggingen på å bygge lokal kapasitet. Det er allment akseptert at strategiske kommunikasjoner (som blant annet omfatter informasjon, media og psykologiske operasjoner) er et av de viktigste redskapene i en motopprørs-/fredsbyggende operasjon. Bør ikke det arbeidet og den energien som brukes for å bygge ”kinetisk” kapasitet bli matchet av den innsatsen som rettes mot strategisk kommunikasjonskapasitet?

Å trene afghanske, strategiske kommunikatorer til å operere effektivt i et miljø som Afghanistan vil være en utfordring for ISAF. Strategiske kommunikasjoner er ikke en kjernedisiplin for de fleste militære i NATO, som betyr at den poolen der man kunne trekke potensielle trenere fra er temmelig grunn.

Å trene afghanske, strategiske kommunikatorer til å operere effektivt i et miljø som Afghanistan vil være en utfordring for ISAF

Poolen av afghanske, menneskelige ressurser med evne til å utforme og implementere effektive, strategiske kommunikasjoner er enda grunnere. Det afghanske samfunnet har autokratiske tendenser som har blitt forverret av nesten to tiår med kommunistisk styre. Dette taler imot implementering av den type tvingende og troverdig kommunikasjonsarbeid som ISAF forsøker på for tiden.

Nøkkelen er derfor å hjelpe de afghanske sikkerhetsstyrker til bedre å utnytte tradisjonell og svært lokal kommunikasjonskapasitet – stammenettverk, landsbynivå og religiøse ledere. Å bruke tradisjonelle kanaler benekter ikke behovet for en profesjonell og disiplinert tilnærming til oppgaven.

Detaljert planlegging er nøkkelen til vellykkede, strategiske kommunikasjoner. Dette involverer å sette i gang og tolke forskning og utvikling av sammenfiltrede planer med mange lag. Vesentlige tekniske ressurser og ferdigheter må deretter anvendes for å implementere integrerte kampanjer og måle deres effekt.

Disse ferdigheter og ressurser vil det ta tid å bygge opp. Dess raskere en systematisk tilnærming for å bygge denne kapasiteten kan starte, dess bedre.

Det kan være for sent for NATO å lære ”nesehorn”. Det er imidlertid ikke for sent å hjelpe de ”nesehorn-snakkende” med å kommunisere mer effektivt.

Hjemmelaget talent: Bør det å gi budskap til hjemmepublikum være jobben til landets innbyggere?

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink