SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  
 

Da jeg var svært ung pleide jeg å skrive litt om verden – min verden og verden rundt meg. Så, med tilgang til ny teknologi og internett, begynte jeg å lære om mange nye ting.

Ikke lenge etter husker jeg at jeg hørte ordet ”blogg” som ble brukt i min engelskklasse. Jeg fant den første bloggtjenesten på farsi. En gammel venn av meg viste meg sin blogg. Det gjorde et stort inntrykk på meg.

I 2004 drev jeg mitt eget satiriske tegneseriemagasin. Det ble imidlertid stengt av de fundamentalistiske islamister. Jeg kunne ikke skrive under eget navn lenger. I noen få måneder var jeg i trøbbel og måtte flytte rundt.

Men jeg kunne ikke fortsette å tie. Jeg begynte å blogge igjen. I løpet av de første få ukene fikk jeg mange tilbakemeldinger fra folk utenfor Afghanistan som leste bloggen min. De likte den fordi det var vanskelig å finne uavhengige nyheter fra Afghanistan.

Jeg skrev på både farsi og engelsk, og ganske snart var det mange som leste begge bloggene mine. I 2005 vant jeg "Reporters Without Borders"-prisen for ytringsfrihetsbloggen.

Jeg begynte å oppmuntre unge afghanere til å blogge. Jeg grunnla og organiserte Den afghanske forening for bloggskrivere på www.afghanpenlog.com (farsi) og http://afghanpenlog-en.blogspot.com (engelsk) for å fremme blogging i Afghanistan. Den afghanske Penlog er nå et nettverk av afghanske bloggere.

Jeg skal nå organisere det første lærebloggseminaret i Kabul for studenter og journalister. Målet er å utvikle det afghanske, digitale media gjennom blogging. Vi har ikke et helt fritt media; jeg tror vi kan fylle dette gapet gjennom blogger. Gjennom disse kan vi praktisere ytringsfrihet og bygge veien mot demokrati.

Jeg begynte ikke bare med blogging, men å skrive i flere aviser og tidsskrifter, både i Afghanistan og i utlandet. Jeg har skrevet om diskriminering, ulikheter og urettferighet som jeg og millioner her har lidt under. Det landet der jeg ble født ble gjort til et land med smerte og urettferdighet av krigsherrene i tiår.

Å blogge har ikke alltid vært lett. Først tok jeg notater. Deretter, når det var elektrisk kraft, maskinskrev jeg dem. Etter det lagret jeg dem på en diskett. Og til slutt gikk jeg til en internettkafe i byen for å legge teksten ut på bloggen min.

Det var tidkrevende, men det var viktig å fortelle verden at afghansk ungdom har lidt under krig, og hvordan de trenger hjelp. Det var også viktig å publisere nyheter som ikke hadde noen forbindelse til politiske grupper og partier - noe som er sjeldent i mitt land.

Jeg elsker blogging - jeg tror jeg er avhengig. Når jeg hra regelmessig tilgang til elektrisitet legger jeg noen ganger ut tekst tre ganger om dagen. Jeg har reist over hele Afghanistan, og skrevet om og tatt bilder fra hvert hjørne av landet mitt.

Mange av mine lesere spør hva nytten av bloggig er, og hvorfor jeg bruker så mye tid og energi på det. Jeg svarer at jeg ønsker å lære mer om landet mitt og vise folk hvordan landet mitt ser ut og hvor forskjellig livet er i hvert område. Jeg ønsker å vise det ekte ansiktet til mitt folk og mitt hjemland til resten av verden.

Jeg ønsker også å dokumentere dette for fremtidige generasjoner slik at de slipper å gå gjennom det samme som jeg har lidt for. Jeg ønsker å offentliggjøre skjønnheten, hatet, smilet, sinnet, interessen og freden i mitt folks ansikt. Jeg ønsker å vise gårsdagen, og hvor mye den vil være annerledes enn morgendagen.

Jeg prøvde å understreke noe av lidelsen til mitt folk. For eksempel de afghanske kvinnene som lider hver dag under hjemlig vold. Jeg tar bilder av barn, den neste generasjon, som vandrer omkring i gatene. Jeg ser dem fortsatt, tiggende.

For meg dreier det å blogge seg ikke bare om mine daglige dagbøker, men er også et vindu til verden. Gjennom å skrive og publisere artikler om barn og deres rettigheter på bloggen min ble jeg i stand til å starte et fond for afghanske barn. For eksempel høsten 2007 mottok jeg mange par barnesko fra USA. Jeg delte dem ut blant de barna som var skrekkslagne med tanke på den kommende, barske vinteren.

I mellomtiden har jeg prøvd å utdanne meg selv, og i dag er jeg svært fornøyd. Jeg har funnet og møtt mange, hyggelige folk gjennom bloggen min. Jeg fantaserer ofte om å treffe dem en dag. Jeg kan ikke beskrive hvor mye bloggingen har endret livet mitt. Jeg deler alltid denne erfaringen med mine venner, og oppfordrer dem til å begynne å blogge.

En av hovedgrunnene til at jeg startet å blogge: å dele kunnskap og å lære av mine lesere. Jeg har lært meg mange ting. I det landet som har tilbrakt mer enn to tiår med krig, som har manglet et kompetent media og begynte fra bunnen av, er den eneste måten selvutdanning. Jeg tror også at blogging er en av de mest effektive måter å gjøre det på.

Jeg har lært mye av mine lesere i løpet av de siste fire år. Som jeg skrev på farsi-bloggen: "Dess mer jeg lærer, dess mer innser jeg at jeg ikke vet noe".

Da jeg var svært ung pleide jeg å skrive litt om verden – min verden og verden rundt meg. Så, med tilgang til ny teknologi og internett, begynte jeg å lære om mange nye ting.

Ikke lenge etter husker jeg at jeg hørte ordet ”blogg” som ble brukt i min engelskklasse. Jeg fant den første bloggtjenesten på farsi. En gammel venn av meg viste meg sin blogg. Det gjorde et stort inntrykk på meg.

I 2004 drev jeg mitt eget satiriske tegneseriemagasin. Det ble imidlertid stengt av de fundamentalistiske islamister. Jeg kunne ikke skrive under eget navn lenger. I noen få måneder var jeg i trøbbel og måtte flytte rundt.

Men jeg kunne ikke fortsette å tie. Jeg begynte å blogge igjen. I løpet av de første få ukene fikk jeg mange tilbakemeldinger fra folk utenfor Afghanistan som leste bloggen min. De likte den fordi det var vanskelig å finne uavhengige nyheter fra Afghanistan.

Jeg skrev på både farsi og engelsk, og ganske snart var det mange som leste begge bloggene mine. I 2005 vant jeg "Reporters Without Borders"-prisen for ytringsfrihetsbloggen.

Jeg begynte å oppmuntre unge afghanere til å blogge. Jeg grunnla og organiserte Den afghanske forening for bloggskrivere på www.afghanpenlog.com (farsi) og http://afghanpenlog-en.blogspot.com (engelsk) for å fremme blogging i Afghanistan. Den afghanske Penlog er nå et nettverk av afghanske bloggere.

Jeg skal nå organisere det første lærebloggseminaret i Kabul for studenter og journalister. Målet er å utvikle det afghanske, digitale media gjennom blogging. Vi har ikke et helt fritt media; jeg tror vi kan fylle dette gapet gjennom blogger. Gjennom disse kan vi praktisere ytringsfrihet og bygge veien mot demokrati.

Jeg begynte ikke bare med blogging, men å skrive i flere aviser og tidsskrifter, både i Afghanistan og i utlandet. Jeg har skrevet om diskriminering, ulikheter og urettferighet som jeg og millioner her har lidt under. Det landet der jeg ble født ble gjort til et land med smerte og urettferdighet av krigsherrene i tiår.

Å blogge har ikke alltid vært lett. Først tok jeg notater. Deretter, når det var elektrisk kraft, maskinskrev jeg dem. Etter det lagret jeg dem på en diskett. Og til slutt gikk jeg til en internettkafe i byen for å legge teksten ut på bloggen min.

Det var tidkrevende, men det var viktig å fortelle verden at afghansk ungdom har lidt under krig, og hvordan de trenger hjelp. Det var også viktig å publisere nyheter som ikke hadde noen forbindelse til politiske grupper og partier - noe som er sjeldent i mitt land.

Jeg elsker blogging - jeg tror jeg er avhengig. Når jeg hra regelmessig tilgang til elektrisitet legger jeg noen ganger ut tekst tre ganger om dagen. Jeg har reist over hele Afghanistan, og skrevet om og tatt bilder fra hvert hjørne av landet mitt.

Mange av mine lesere spør hva nytten av bloggig er, og hvorfor jeg bruker så mye tid og energi på det. Jeg svarer at jeg ønsker å lære mer om landet mitt og vise folk hvordan landet mitt ser ut og hvor forskjellig livet er i hvert område. Jeg ønsker å vise det ekte ansiktet til mitt folk og mitt hjemland til resten av verden.

Jeg ønsker også å dokumentere dette for fremtidige generasjoner slik at de slipper å gå gjennom det samme som jeg har lidt for. Jeg ønsker å offentliggjøre skjønnheten, hatet, smilet, sinnet, interessen og freden i mitt folks ansikt. Jeg ønsker å vise gårsdagen, og hvor mye den vil være annerledes enn morgendagen.

Jeg prøvde å understreke noe av lidelsen til mitt folk. For eksempel de afghanske kvinnene som lider hver dag under hjemlig vold. Jeg tar bilder av barn, den neste generasjon, som vandrer omkring i gatene. Jeg ser dem fortsatt, tiggende.

For meg dreier det å blogge seg ikke bare om mine daglige dagbøker, men er også et vindu til verden. Gjennom å skrive og publisere artikler om barn og deres rettigheter på bloggen min ble jeg i stand til å starte et fond for afghanske barn. For eksempel høsten 2007 mottok jeg mange par barnesko fra USA. Jeg delte dem ut blant de barna som var skrekkslagne med tanke på den kommende, barske vinteren.

I mellomtiden har jeg prøvd å utdanne meg selv, og i dag er jeg svært fornøyd. Jeg har funnet og møtt mange, hyggelige folk gjennom bloggen min. Jeg fantaserer ofte om å treffe dem en dag. Jeg kan ikke beskrive hvor mye bloggingen har endret livet mitt. Jeg deler alltid denne erfaringen med mine venner, og oppfordrer dem til å begynne å blogge.

En av hovedgrunnene til at jeg startet å blogge: å dele kunnskap og å lære av mine lesere. Jeg har lært meg mange ting. I det landet som har tilbrakt mer enn to tiår med krig, som har manglet et kompetent media og begynte fra bunnen av, er den eneste måten selvutdanning. Jeg tror også at blogging er en av de mest effektive måter å gjøre det på.

Jeg har lært mye av mine lesere i løpet av de siste fire år. Som jeg skrev på farsi-bloggen: "Dess mer jeg lærer, dess mer innser jeg at jeg ikke vet noe".

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink