Sammendrag

Bruk i sammenheng

Sebestyén L. v. Gorka
Artikkel 5 i Washington-traktaten ble av traktatens signatarer forutsett å være en mekanisme som forpliktet USA til å komme sine europeiske allierte til unnsetning. Da traktatens klare klausul ble brukt for første gang var det de europeiske allierte som tilbød Washington sin støtte i kjølvannet av terroranslagene den 11. september. Konsekvensene av denne bruken dukker fortsatt opp på måter som gjenspeiler dokumentets opprinnelige komposisjon. Washington-traktaten var et kompromiss: mens forpliktelsen til å komme en alliert under angrep til unnsetning var automatisk, ga traktatens tekst de allierte frihet til å velge formen på reaksjonen. Alliansens grunnleggere kunne aldri ha forutsett det scenariet der Artikkel 5 ville bli brukt. Til tross for Washingtons opprinnelige beslutning om å avslå støtte fra NATO til krigen i Afghanistan i 2001 etter angrepene den 11. september, bidro 14 av de daværende 19 NATO-allierte med styrker. Bruken av Artikkel 5 satte i gang NATOs pågående transformasjon etter hvert som Alliansen utviklet terrorisme-relatert kompetanse og skapte NATOs reaksjonsstyrke. Enkelte tror at Artikkel 5 kan komme til å bli oppfattet som å ha direkte relevans til alliert reaksjon på nye utfordringer og utfordringer under utvikling.

Bruk av Artikkel 5

Edgar Buckley
Det var ikke noe uunngåelig med hensyn til NATOs beslutning om å bruke Artikkel 5 i det umiddelbare kjølvann av terroranslagene den 11. september. Den første usikkerheten med hensyn til hvem som hadde ledet angrepene reiste spørsmål om de hadde kommet utenfra. Videre var det selve angrepets natur - det erketypiske eksemplet på "asymmetrisk krigføring" - falt ikke umiddelbart inn under bruken av Artikkel 5, slik forfatterne av Washington-traktaten hadde forutsett det. I fravær av retningslinjer fra tradisjon eller regjeringer, visste de som tok beslutninger i NATO at deres handlinger den dagen ville sette viktig presedens som ville styre Alliansen på en ny kurs. Da det hadde blitt fastslått at å bruke et fly som våpen utgjorde et "væpnet angrep", slik Artikkel 5 mente, og at angrepene var kvalitativt annerledes enn "normal" innenriksterrorisme, arbeidet forfatteren med andre representanter i NATO for å lage et dokument som kunne føre til bruk av Artikkel 5, som Det nord-atlantiske råd raskt vedtok. NATOs pågående og fortsatte transformasjon ville ikke ha vært mulig om de allierte ikke tidligere hadde valgt å stå sammen i kjølvannet av angrepene den 11. september.

Virkelighetskontroll

Tomas Valasek
Polen, Den tsjekkiske republikk og Ungarn hadde liten interesse for bombingen av Serbia som begynte bare 12 dager etter at de ble med i Den nord-atlantiske allianse. Kravene om demokratisk konsolidering, en underliggende frykt for et gjenoppvåknende Russland og et ønske om å bli med i det moderne Europa, hadde motivert disse landene til å gjennomføre de ofte smertefulle reformene som var nødvendige for medlemskap. Kosovo-konflikten ga de polske, tsjekkiske og ungarske politiske eliter et dilemma da de forsøkte å forklare en bekymret offentlighet hvorfor den defensive alliansen som de hadde blitt med i, nå engasjerte seg i direkte, militær aksjon mot en felles, østeuropeisk stat. Innen 2001, etter hvert som noe av de opprinnelige risikoer for de sentral- og østeuropeiske landene hadde bleknet, så bleknet også de nye medlemmenes behov for NATOs kollektive forsvarsrolle, noe som gjorde forskjellene mellom gamle og nye medlemmer av Alliansen mindre. I kjølvannet av angrepene den 11. september og deretter det amerikansk-ledede engasjementet i Irak, har holdningene til Alliansen blitt mer flyktige og formes ofte av synspunkter på USA. Som et resultat er konkurranse mellom et eurosentrisk og et euro-atlantisk perspektiv en del av alliert diskusjon i dag.

Forhandlingene om Artikkel 5

Stanley R. Sloan
Som følge av at forhandlingene mellom Frankrike, USA, Storbritannia og Sovjetunionen i desember 1947 mislyktes, ble behovet for en transatlantisk, militær allianse som kunne avskrekke et ekspansjonistisk Sovjetunionen klart. Mens de vesteuropeiske landene var forpliktet til et kollektivt sikkerhetsarrangement, gjorde underliggende, isolasjonistiske følelser i den amerikanske Kongressen godkjenning av enhver avtale som syntes å undergrave myndigheten til den amerikanske konstitusjonen, problematisk. De påfølgende forhandlingene dreide seg om hvordan man skulle kombinere det amerikanske Senatets vilje til å beholde sin myndighet til å erklære krig, og de europeiske alliertes ønske om et amerikansk løfte om å bidra militært til deres forsvar hvis de ble angrepet. Frukten av disse forhandlingene var Washington-traktatens Artikkel 5, en formulering hvis tekst var fleksibel nok til å la NATO overleve og til og med blomstre gjennom historiske forhold under utvikling. Selv om Alliansens aktiviteter i dag har sine røtter i Artikkel 4s mandat om alliert konsultasjon når det gjelder sikkerhetstrusler som er under utvikling, er Artikkel 5 fortsatt hjerte og sjel i Alliansen

Kamp mot menneskehandel

Kommandør Keith J. Allred
Nylig har FN-fredsbevarere og andre vært innblandet som klienter i sexhandel i Kongo, Bosnia og Hercegovina, og andre steder. Som reaksjon på denne utviklingen har det blitt konsensus om at menneskehandel delvis er et sikkerhetsspørsmål fordi at hvis de kriminelle organisasjoner som driver handelen blir mektige nok, kan den true uavhengigheten og til og med levedyktigheten til ustabile stater. Menneskehandel har derfor mulighet til å true integriteten til NATO-operasjoner. Som et middel til å møte denne trusselen, annonserte de NATO-allierte Politiske retningslinjer for å bekjempe menneskehandel på toppmøtet i Istanbul i 2004. Mens de politiske retningslinjene tar for seg alle aspekter ved menneskehandel, anerkjenner den spesifikt innvirkningen som deployerte tropper kan ha på etterspørselen etter kvinner som selges for sexhandel. Retningslinjene krever videre at medlemslandene iverksetter en rekke tiltak for å redusere menneskehandelen. Mens det fortsatt er mye som må gjøres, har de første resultatene av disse retningslinjene vært oppmuntrende, ettersom de allierte militære styrker innarbeider tiltak mot menneskehandel i sine felthåndbøker og offiserene får spesiell trening i å bekjempe denne handelen.

Fremtidige NATOer

Stephan De Spiegeleire og Rem Korteweg
Typiske studier om NATOs fremtid reflekterer enten forfatternes politiske preferanser eller viderefører bare eksisterende trender. I stedet bryter forfatterne ned de viktigste kjennetegnene ved NATOs institusjonelle styrke for å gi fem "snap shot"-scenarier av hvordan Alliansen kan utvikle seg mot 2025. I det første scenariet smelter dogmatisk, amerikansk lederskap, en felles definert oppfatning av sikkerhetstrusselen, og et relativt svakt Europa sammen til å danne en "sterk redskapsboks" NATO. I kontrast til det, i det andre scenariet, vil et sterkt og sammenhengende Europa kombinert med et solid, transatlantisk bånd skape et "felles partnerskap"-NATO med global rekkevidde. I følgende scenarier blir det transatlantiske båndet tynnslitt, og amerikansk lederskap blir stadig svakere til et uinteressert USA og et fragmentert Europa i det femte scenariet kombineres i en Allianse i forfall, som ikke er mye mer enn en "Gamleguttas salong" med impotente diskusjoner. Som konklusjon finner forfatterne at "hoveddriveren" for å bestemme Alliansens styrke vil være amerikansk interesse for Alliansen. Om EU er svakt eller sterkt og uansett trusselvurderinger, vil fremtiden for Alliansen være mørk uten amerikansk ledelse.
...top...