Intervju
Hikmet Çetin: Vår mann i Kabul
Hikmet Çetin er NATOs høyeste, sivile representant i Afghanistan og som sådan er han Alliansens politiske ansikt på bakken. Han ble utnevnt i november 2003, og har vært basert i Kabul siden januar 2004. Hikmet Çetin er utdannet økonom, og flyttet til Afghanistan etter en lang og fremragende politisk karriere i Tyrkia. Gjennom mer enn et kvart århundre i parlamentet har Hikmet Çetin hatt en rekke høye stillinger, inkludert som utenriksminister, visestatsminister og president i parlamentet.

NATO Nytt: Hvilken rolle spiller du som NATOs høyeste, sivile representant i Afghanistan, og hvordan samhandler du med sjefen for ISAF?
Hikmet Çetin: Jeg representerer NATO i Afghanistan, og min oppgave er å gjennomføre Alliansens politiske og militære agenda. Mitt mandat inkluderer også å opprettholde tette bånd med de andre, internasjonale organisasjonene, spesielt FNs hjelpemisjon i Afghanistan, og forbindelser med Afghanistans regjering, andre politiske aktører, og om nødvendig med nabolandene. Hittil har jeg arbeidet med seks forskjellige ISAF-sjefer, og det har vært en fornøyelse å arbeide med hver og en av dem. Våre stillinger utfyller hverandre, og vi møtes regelmessig for å orientere hverandre og/eller konsultere med hverandre. Ettersom vi arbeider i samme bygning bidrar den fysiske nærheten til god kommunikasjon og koordinering.

NN: Hvor viktig er det for NATO å spille en politisk rolle i kriseregioner der Alliansens styrker er deployert?
HÇ: Jeg tror det er ekstremt viktig. Suksess innen krisehåndteringsoperasjoner kan ikke oppnås med bare militære midler. Den eneste måten å håndtere konflikter effektivt og bygge varige løsninger er å vedta en omfattende, mangesidig tilnærming som mobiliserer alle mulige redskaper, spesielt inkludert en politisk dimensjon. Dette gjelder særlig i Afghanistan, der ett av våre mål er å hjelpe regjeringen med å utvide sin autoritet til hele landet. Vi arbeider for tiden faktisk for å bidra til å reetablere institusjoner som ikke har virket i de siste tre tiår.

Mange andre politiske aktiviteter bidrar også til å bygge varige løsninger. Utviklingen av forbindelsene med nabolandene krever for eksempel politisk engasjement og er avgjørende både for at NATO-misjonen skal lykkes og for Afghanistans fremtid. Videre, jo lengre de militære operasjonene fortsetter, dess viktigere blir den politiske prosessen. Ettersom afghanerne i økende grad tar eierskap over prosessen, vil Alliansens politiske rolle øke.
NN: Hvordan ser afghanerne på den utenlandske, militære tilstedeværelsen i landet sitt, og hvor velkommen føler du deg?
HÇ: Historisk sett har afghanerne mislikt og slåss mot de forskjellige, utenlandske militære som har forsøkt å okkupere deres land. De er imidlertid oppmerksomme på at NATO er i Afghanistan etter invitasjon fra den afghanske regjering for å hjelpe dem med å gjenoppbygge landet sitt. Vi er ikke her for å okkupere landet. Vi har ingen hensikt i å forsøke å styre Afghanistan. Og vi har et mandat fra FNs sikkerhetsråd for å være her. NATO/ISAF har arbeidet hardt for å vinne hjertene og sinnene til vanlige afghanere, og har, i det store og det hele, lykkes i dette.

I all min kontakt med afghanere, enten vanlige folk, politiske ledere eller regjeringsmedlemmer, forsøker jeg å forklare hvorfor vi er her, hva vi gjør, og hvordan vi kan hjelpe Jeg ber også afghanere om å hjelpe det militære slik at det militære i sin tur kan være i stand til å hjelpe dem. Videre setter jeg stor pris på støtten fra det afghanske folk. De har gjort alt det som det internasjonale samfunnet har bedt dem om.
NN: Hva er de største sikkerhetsutfordringene som Afghanistan står overfor i dag?
HÇ: Det har vært betydelig fremgang på sikkerhetsfeltet i Afghanistan i de senere år. Imidlertid gjenstår det alvorlige utfordringer. I dag står vi overfor et voksende opprør, særlig i de sørlige og østlige deler av landet. Dessuten endrer opprørerne taktikk. Taliban og andre opposisjonelle, militære styrker retter sine angrep mot ”myke” mål for å maksimere medieoppmerksomheten med minimal kostnad. I tillegg til å angripe den afghanske nasjonalhær og Afghanistans nasjonalpoliti, retter de skytset mot sivile og sivile mål, slik som lærere og skoler. Opprørerne arbeider også i økende grad med narkotikasmuglere og kriminelle grupper. Taliban tvinger for eksempel bønder til å dyrke valmuer for å produsere opium og tar en del av avlingen som gjengjeld for å gi beskyttelse.

En annen viktig utfordring er å ivareta grensesikkerhet. Det er fordi Afghanistan har ekstremt lange grenser, inkludert rundt 2.500 km felles med Pakistan og ytterligere rundt 1.000 km med Iran. Den eneste måten å oppnå grensesikkerhet er å sikre at operasjonene mot opprørerne koordineres på begge sider av grensen i for eksempel både Afghanistan og Pakistan. Ettersom alle landene i regionen står overfor liknende trusler vil det være viktig for alle sammen og for ISAF/NATO å arbeide sammen for å utvikle felles reaksjoner.
NN: Hvordan vurderer du utsiktene for statsbygging i Afghanistan etter fullføringen av Bonn-prosessen?
HÇ: De fire og et halvt årene som har gått siden Afghanistans fraksjoner kom sammen i Bonn i desember 2001 for å sette i gang Bonn-prosessen, er en svært kort periode i et lands liv. Likevel har det blitt oppnådd mye på denne tiden, særlig på området statsbygging. I 2001 hadde ikke Afghanistan noen president, noen regjering, noe parlament eller noen konstitusjon. I dag har afghanerne en president som for første gang ble valgt i et alminnelig valg. De har også en konstitusjon, et valgt parlament og en virksom regjering.

Da Bonn-prosessen gikk mot slutten, fant det sted en konferanse i London for å sette agendaen for Afghanistan for de neste fem årene. På London-konferansen ble det undertegnet et dokument kalt Afghanistan Compact mellom den afghanske regjering og det internasjonale samfunnet. De rundt 60 landene og internasjonale organisasjoner som var til stede fornyet sine løfter til Afghanistan og lovte ytterligere $ 10.5 milliarder til landets gjenoppbygging. Dette er en stor og sjenerøs sum. Imidlertid, på grunn av omfanget av Afghanistans behov, er det ikke tilstrekkelig. Vi vil måtte prøve å få denne hjelpen så effektiv som mulig, fordi det ikke vil være mulig å oppnå fred, stabilitet og sikkerhet uten økonomisk og sosial utvikling. Afghanistan er et av de fattigste landene i verden og vil fortsatt behøve internasjonal, finansiell støtte i mange år.
NN: Hvordan kan ISAF og NATO best bidra til stabilisering av Afghanistan?
HÇ: ISAF og NATO arbeider for å få til sikkerhet og stabilitet i Afghanistan. Denne politikken er basert på gradvis utvidelse av den afghanske regjeringens myndighet til å gjelde hele landet. Vi må hjelpe til med å overbevise vanlige afghanere om at det er i deres langsiktige interesse å støtte regjeringen i stedet for opprørerne. For å gjøre dette må vi hjelpe til med å sørge for grunnleggende sikkerhet for befolkningen, fordi bare når vanlige afghanere føler seg trygge vil de ha selvtillit nok til å vise sin troskap til Kabul.

NATOs misjon i Afghanistan er ekstremt utfordrende. Vi må fokusere både på våre militære ressurser og vår finansielle assistanse for å vinne hjertene og sinnene til den afghanske befolkning. Hvis vi ikke vinner hjertene og sinnene til vanlige afghanere vil vi ikke klare å stabilisere landet. Betydningen av å ha afghanernes sympati og støtte er avgjørende for at ISAFs misjon skal lykkes, og kan ikke overdrives. Videre er jeg stolt over å se at land sørger for den nødvendige trening av sine tropper for å hjelpe dem til å samhandle effektivt med den afghanske befolkning. Imidlertid, for å være virkelig effektiv må den militære operasjonen være koordinert med det internasjonale samfunnets gjenoppbyggingsarbeid.

Når vi ser fremover vil utviklingen av de afghanske sikkerhetsstyrker være avgjørende for landets stabilitet. Vi må imidlertid forstå at det ikke er mulig å produsere godt trenede og effektive soldater og politi over natten. Hittil har arbeidet med å rekruttere frivillige til den afghanske nasjonalhær og det afghanske nasjonalpoliti vært vellykket i kvantitativ terminologi. Det dreier seg imidlertid om kvalitet, ikke kvantitet. For dette er det behov for mer tid, mer trening og mer ustyr. Vårt langsiktige mål er å bygge sikkerhetsstyrker som på egen hånd er i stand til å ta ansvar for å ivareta landets sikkerhetsbehov.
NN: I hvilken utstrekning bør NATO støtte arbeidet mot narkotika i Afghanistan?
HÇ: Spørsmålet om tiltak mot narkotika er uten tvil den viktigste utfordringen som Afghanistan står overfor. Hvis vi ikke kan finne en løsning på dette, kan vi ikke håpe å ordne den mer omfattende sikkerhetssituasjonen i Afghanistan. Samtidig er dette imidlertid et ekstremt komplekst spørsmål hvis dimensjoner går langt utenfor sikkerheten og til hjertet av landets økonomi. Ettersom valmuedyrking gir mange fattige, afghanske bønder deres levebrød, må vi håndtere dette spørsmålet med omtanke.

Når det gjelder den internasjonale innsatsen for å bekjempe narkotikatrusselen er Storbritannia lederlandet. Når det er sagt, vil ISAF/NATO og individuelle NATO-allierte ikke gjennomføre utryddingsoperasjoner, ettersom ansvaret for arbeidet mot narkotika ligger hos de afghanske myndighetene. Som følge av det kan vi bare gi hjelp. Støtte til den afghanske regjeringens arbeid mot narkotika er faktisk en del av ISAFs mandat. Vi har hjulpet til med å utvikle kommando- og kontrollprosedyrer for effektiv forbindelseskoordinering; vi støtter informasjonskampanjen mot narkotika; og vi har trent afghanske sikkerhetsstyrker i aktiviteter knyttet til arbeidet mot narkotika. Vi har også gitt logistikkstøtte til forskjellige internasjonale institusjoner som arbeider mot narkotika. Og vi støtter den afghanske regjeringens operasjoner mot narkotika med etterretnings- og overvåkingsevner. Til slutt håper vi å bidra til å bygge opp afghanske sikkerhetsstyrker som er i stand til å gjennomføre disse programmene uten støtte utenfra.

Ettersom den økonomiske dimensjonen ved Afghanistans narkotikaproblem er så viktig, er det også viktig å hjelpe til med å gi afghanske bønder et alternativt levebrød. Av den grunn må de NATO-allierte være forberedt på å støtte Afghanistan økonomisk og å investere i programmer som gjør dette mulig.
NN: Enkelte frivillige organisasjoner har kritisert konseptet med provinsielle gjenoppbyggingsteam (PRTer) for å tåkelegge skillet mellom sivile og militære aktiviteter. I hvilken utstrekning bør soldater bli involvert i rekonstruksjon?
HÇ: PRT-konseptet har blitt utformet for å inkludere både militære og sivile elementer slik at vi kan maksimere innsatsen til det internasjonale samfunnet og ta opp behovene til provinsene der PRTene er etablert. Suksess i Afghanistan vil bare oppnås hvis militære og sivile aktører arbeider effektivt sammen. Forholdene er imidlertid forskjellige i hver av Afghanistans provinser, og balansen mellom militære og sivile elementer i PRTene må samsvare med lokale behov.

I enkelte provinser er sikkerhetssituasjonen slik at PRTene må fokusere på sikkerhet, med det resultat at den militære komponenten er større. I Helmand-provinsen sør i landet er for eksempel sikkerhetssituasjonen forholdsvis vanskelig, med det resultat at den militære delen er større enn dens sivile motstykke.

Selv om forholdene kan være forskjellige er det endelige mål i alle provinser det samme, nemlig å sikre stabile forhold der Kabul kan utvide sin myndighet og gjenoppbygging kan finne sted. Ettersom vi er i Afghanistan for å hjelpe den afghanske befolkningen, er forventningene blant vanlige afghanere om gjenoppbyggingshjelp – arbeidet til den sivile delen av PRTene – enorme. PRTs sivile deler arbeider sammen med alle lag av regjeringen, inkludert provinsråd, for å identifisere prosjekter for å bidra til afghansk gjenoppbygging.
NN: Hvordan går ISAFs utvidelse til den sørlige delen av Afghanistan? Hva er hovedutfordringene som du står overfor?
HÇ: Utvidelsen til det sørlige Afghanistan er trolig den mest utfordrende bakkeoperasjonen som NATO har foretatt. Forberedelsene er i gang og utvidelsen vil finne sted i sommer. NATO-allierte deployerer allerede styrker til det sørlige Afghanistan. Landene som er involvert forbereder overføring av myndighet og arbeider sammen med de myndighetene som skal dra for å sikre en myk overgang.

Siden strukturen og evnene ikke er de samme, er det behov for noe tilpasning. NATO innfører flere tropper enn dagens strukturer i sør. Derfor vil NATOs tilstedeværelse være mer synlig i sør. ISAF/NATO vil ta kommando og kontroll i sør innen utgangen av juli og forberedelsene er i gang, og det er godt samarbeid med NATO og Operation Enduring Freedom på bakken.

Opprørerne har prøvd å teste NATOs besluttsomhet og ta motet fra troppebidragsytende allierte, slik at de ikke skal deployere styrker. De synes å tro at de kan oppnå dette med nøye målrettede angrep fordi vi er demokratier. De allierte diskuterer faktisk akkurat disse spørsmålene i parlamentene, og den offentlige opinion er svært interessert. NATO er imidlertid forpliktet til å assistere Afghanistan og har gjort det klart at ISAF er første prioritet på Alliansens agenda.

Alle er oppmerksomme på at NATO vil bli stilt overfor vanskelige situasjoner og vil, om nødvendig, måtte bruke makt i den sørlige del av landet. Ikke noe vil imidlertid avskrekke NATO. Alliansens besluttsomhet er sterk, og de troppebidragsytende land deployerer styrker i sør praktisk talt uten å pålegge dem noen restriksjoner eller betingelser på hvordan de skal operere. NATO er mer bestemt enn noen gang på å gjøre det som det er behov for i sør.
NN: Til tross for utvidelsen av ISAF og voksende synergi mellom ISAF og Operation Enduring Freedom, de to gjenværende, atskilte misjonene, hvordan bør denne forbindelsen utvikle seg?
HÇ: Det er allerede utmerket synergi mellom ISAF og Operation Enduring Freedom, og denne bør bli enda bedre ettersom ISAF utvides. Når ISAF har blitt utvidet vil begge misjoner komme under en NATO-sjef. På den måten vil det fortsatt være to organisasjoner, med to forskjellige og distinkte misjoner som opererer i det samme operasjonsteater. Mens dette kan synes rart er det ikke uvanlig i militære termer. Selv om mandatene til de to operasjonene bør forbli forskjellige, vil det være en gradvis sammenfletting av enkelte funksjoner som bør bidra til ytterligere bedret synergi og gjøre begge mer effektive.
NN: NATO og Afghanistan utvikler for tiden et spesielt samarbeidsprogram. Hva er tanken bak det, og hva omfatter det?
HÇ: I september 2005 skrev den afghanske presidenten Hamid Karzai til NATOs generalsekretær og ba om et ”godt, strategisk partnerskap med NATO”. Det er fordi NATO er viktig for Afghanistan, og Afghanistan er viktig for NATO. Ettersom Alliansen allerede har en rekke partnerskapsprogrammer, inkludert Partnerskap for fred, NATO-Russland-rådet, NATO-Ukraina-kommisjonen, Middelhavsdialogen og Samarbeidsinitiativet fra Istanbul, har mange redskaper allerede blitt utviklet som kan være nyttige for et partnerskap med Afghanistan.

Innholdet i programmet er fortsatt under diskusjon. Afghanistan ser imidlertid helt klart frem til en langsiktig forbindelse med NATO for å utvikle interoperabilitet mellom afghanske og NATO-styrker og å gjøre Afghanistans militære personell i stand til å bruke NATOs treningssentre. Afghanistan ønsker å sikre at det ikke glemmes av det internasjonale samfunnet. Selv om alle de 26 NATO-allierte må bli enige om innholdet i partnerskapet, er jeg overbevist om at vi vil være i stand til å komme til en enighet som er i både Afghanistans og NATOs interesse.
...topp...