Spesial
En historie om tre kalde krigere
General Andrew J. Goodpaster, 1915–2005 (© NATO)
Kenneth Weisbrode hedrer George F. Kennan, Paul H. Nitze og Andrew J. Goodpaster, tre ledende strateger fra Den kalde krigen, som alle døde nylig.
En viktig milepæl, som kanskje bare ble lagt merke til av kjennere av Den kalde krigen, var at tre menn som alle var sentrale i den krigen døde nylig, i løpet av en periode på seks måneder: George F. Kennan, Paul H. Nitze og Andrew J. Goodpaster.

Kennan er best kjent av de tre. Under Den kalde krigen fikk Kennan mest ros for å være far til ”oppdemningspolitikken” som uten tvil førte til at krigen ble vunnet. Hans død i mars 2005 som 101-åring kom bare etter pave Johannes Paul II i antall nekrologer som ble skrevet i løpet av siste år.

Nitze, som døde i oktober 2004 i en alder av 97 år, var mindre kjent enn Kennan, men neppe en lite kjent person. Hans begravelse i Washington nasjonale katedral ble fulgt av mer enn 1000 personer. Hans karriere i og utenfor regjeringen strakte seg fra Truman- til Reagan-administrasjonen. Kennans, derimot, tok slutt på midten av 1950-tallet, bortsett fra en kort tid som John F. Kennedys ambassadør til Jugoslavia. Hvis Kennan ga oss skissen for en kald krig-strategi, oppfant Nitze oppdraget for den, da han utformet mye av det som har blitt kjent som det mest berømte politiske dokumentet i tiden etter Kennans ”Lange Telegram” – Nasjonalt sikkerhetsråds memorandum nr 68 (NSC-68) fra 1950 om De forente staters mål og program for nasjonal sikkerhet. Det var ikke mindre enn å redde sivilisasjonen fra sovjetisk tyranni.

Kennan og Nitze var kolleger som ikke alltid var enige. Kennan hatet for eksempel NSC-68, og hevdet at han aldri hadde til hensikt at hans plan for oppdemning skulle militariseres i så stor grad, eller utvides til utenfor Europa. Dokumentet anbefalte tre- til firedobling av forsvarsutgiftene. De forble imidlertid høflige, om enn noen ganger på vakt mot hverandre. Dødsfallene til begge har allerede blitt karakterisert som å likne på John Adams og Thomas Jeffersons i 1826: yin og yang i strategien fra Den kalde krigen – eller som Nitze likte å si, partnere i en spenning mellom motsetninger – som til slutt ble forent i døden, den ene først og den andre like etterpå.

Dette romantiske bildet er dessverre en forvrengning. Det er en tredje side ved historien, og en tredje person, ukjent for andre enn en liten, men svært hengiven gruppe insidere, som også nylig har gått bort. Ulikt Kennan og Nitze var Goodpaster, som gikk bort i mai 2005, profesjonell soldat, firestjerners hærgeneral og tidligere Øverstkommanderende for NATO. Han var også en nær medarbeider og venn av begge de to andre. Det er umulig å forstå Den kalde krigen uten å inkludere alle de tre som intellektuelle stenger i det samme teltet. Det var ikke en politikk, eller to motstridende doktriner, men heller en tredelt syntese som viste seg å være større enn summen av delene.

Den som fortjener mest ros for å forstå syntesen var president Dwigth D. Eisenhower. Goodpaster var hans stabssekretær – en stilling som tilsvarte dagens nasjonale sikkerhetsrådgiver – og deltok i nesten hvert eneste møte som presidenten hadde, i tillegg til å gjøre tjeneste som hans viktigste bindeledd til det utenrikspolitiske byråkratiet. Det var ikke uten grunn at Goodpaster ble kjent som ”Ikes alter ego”.

Det er umulig å forstå Den kalde krigen uten å inkludere Kennan, Nitze og Goodpaster som intellektuelle stolper i det samme teltet.
Stalin døde kort etter at Eisenhower kom til makten i 1953. Det var mye usikkerhet over hva og hvem som skulle følge etter i Sovjetunionen. USA hadde akkurat kjempet en kostbar krig i Korea mot kinesiske og sovjetiske stedfortredere; Sovjetunionen hadde sine egne atomvåpen; Den kalde krigen hadde blitt militarisert og globalisert. NSC-68 viste seg å stemme svært godt.

Paul H. Nitze, 1907-2004 (© Truman-biblioteket)
Eisenhower ønsket imidlertid ikke noe av det. Oppdemming var en tiltrekkende doktrine, men Kennans foretrukne redskaper – nesten utelukkende politiske og propagandistiske – var ikke lenger tilstrekkelige. NSC-68 ga i mellomtiden minimal, operativ styring. Full av alvorlige spådommer om verdenskatastrofe, ga den ikke en realistisk oppskrift på å føre en langsiktig kamp mot kommunismen, bortsett fra å oppfordre til at USA og dens allierte skulle bruke mer penger og mer personell enn Sovjetunionen på ethvert gitt konkurransepunkt over hele verden. Den stred også mot Eisenhowers sans for økonomisk forsiktighet. Han var besatt av muligheten for amerikansk nederlag gjennom sløsing og stormanngalskap. Han forsto at Den kalde krigen måtte kjempes på mange fronter, ikke minst den økonomiske – derav det ”militærindustrielle kompleks” som han advarte mot i sin avskjedstale. Eisenhower var opptatt av dette gjennom begge sine perioder som president, ikke bare på slutten.

Hva skulle han gjøre? Eisenhower gjorde noe mer enn bare å bestille enda en politisk blåkopi. Han besluttet å ”spille” på den, det vil si å opprette tre konkurrerende rådgivergrupper som skulle tenke gjennom virkningene av ulike, politiske tilnærminger med kort, midlere og lang tidshorisont. Arbeidet begynte sommeren 1953 og kulminerte flere måneder senere. Fordi det ble unnfanget og delvis fant sted i solariet i Det hvite hus ble det kjent som Solarium-prosjektet.

Solarium-prosjektet og det viktigste politiske dokumentet som ble resultatet – NSC-162/2 – fortjener å bli husket som et av de mest betydelige gruppearbeider i historien om amerikanske utenriksforbindelser. Hvis man skal bedømme historisk betydning basert på veltalenhet eller byråkratisk støy, burde Kennans Long Telegram og NSC-68 beholde sine fremtredende posisjoner. Hvis man imidlertid også inkluderer innflytelsen av en gitt politikk på bakken, bør Solarium-prosjektet rangere like høyt. Solariums tre grupper spilte ut hele Den kalde krigen. I retrospekt gjorde de det ikke så dårlig med å forutse – i 1953 – den kursen som den til slutt ville følge. Til sammen var de bemerkelsesverdig forutseende med hensyn til hva som sto på spill for USA og fornuftige med hensyn til de forskjellige redskapene som ville trenges for å vinne.

Hver gruppe hadde rundt ti medlemmer fra forskjellige deler av det utenrikspolitiske byråkratiet, sammen med noen få akademikere utenfra. Gruppe A – hensiktsmessig ledet av Kennan – var bundet av en hovedsakelig politisk strategi overfor Sovjetunionen, først og fremst fokusert på Europa, og unngikk betydelige, militære forpliktelser andre steder. Den lente seg også tungt på USAs allierte og ga prioritet til alliansesamhold. Eisenhower ga Gruppe B et liknende mandat, men ga den lov til å innta en hardere linje overfor Sovjetunionen, og instruerte den til å se på en politikk som var mindre avhengig av de allierte per se og mer av det amerikanske, kjernefysiske arsenal. Den fikk derfor et mer ensidig oppdrag, men et som likevel holdt en klar linje mot å gjennomføre direkte militære aksjoner innenfor den sovjetiske innflytelsessfære. Gruppe C var ”tilbakerullingsgruppen”. Nitze ble ekskludert fra prosjektet, men Gruppe Cs mandat ble tatt nesten ordrett fra de retningslinjene i NSC-68: minske sovjetisk makt – og sovjetisk kontrollert territorium – alle steder og gjennom alle tilgjengelige midler. Eisenhower fordelte Goodpaster til Gruppe C, ikke fordi Goodpaster var kjent for å sympatisere med tilbakerullingstilnærmingen, men fordi han stolte på sin medarbeiders integritet og visste at Goodpaster ville sikre at Gruppe C produserte en solid rapport.

Resultatene ble nøyaktig slik Eisenhower hadde til hensikt. Tilbakerulling og NSC-68 ble kastet i historiens søppelkasse, eller i det minste til Ronald Reagan gjenopplivet deler av dem under svært forskjellig omstendigheter. Deltakerne i Solarium-prosjektet konkluderte med at de logiske resultatene av en tilbakerullingspolitikk – innen rammen av 1950-årene – ville være katastrofale. Gruppe A viste seg i mellomtiden å være effektive i å håndtere en felles, vestlig front, men fant seg altfor bundet av militær svakhet og skiftende, europeisk politikk, særlig i Tyskland. Gruppe B kom ut omtrent på midten: et voksende, kjernefysisk arsenal holdt russerne i sjakk, mens USA fant ut at de måtte bære byrdene ved det vestlige forsvaret alene.

George F. Kennan, 1904-2005 (© USAs utenriksdepartement)
Eisenhower oppsummerte deretter gruppenes resultater i en presentasjon som Kennan sa ”viste presidentens intellektuelle overlegenhet over alle andre i rommet”. Goodpaster spurte: ”Inkluderer det deg, George?”, og Kennan svarte: ”Ja, det gjør det, fordi bare presidenten har vist at han er i stand til å forstå hele omfanget av de politiske og militære aspekter ved den politikken som er til vurdering.”

Diskusjon om hvorvidt eller hvordan USA vant Den kalde krigen vil fortsette i mange tiår, men det er åpenbart at Eisenhowers syntese gjorde overlevelse mulig. Han omformet en tvetydig oppdemningsdoktrine til en virksom avskrekkingspolitikk. Kennans preferanse for propaganda, skjulte tiltak og politisk press var utilstrekkelig. Nitzes plan var for risikabel og unøyaktig. De to tilnærmingene krevde en syntese som avskrekket sovjetisk aggresjon, samtidig som man opprettholdt en felles front med USAs allierte og begrenset de hjemlige kostnadene ved en lang og dyr krig. Strategien – som ble beskrevet i NSC-162/2 – skapte en slik balanse og viste seg å være holdbar, ikke minst fordi de forskjellige deltakere i Solarium tok del i en prosess utformet for ”hver”, som Eisenhower likte å si fra sine dager i NATO, ”i nærvær av alle”.

De indre tanker og samtaler mellom de tre mennene den gangen er nå gått tapt. Resten av deres liv antyder et mønster som er i samsvar med den rolle hver av dem direkte eller indirekte spilte i Solarium-prosjektet. Alle fortsatte både å fremtvinge debatt og bidra til konsensus om strategien for den kalde krigen. Fra sin godt betalte, men lite krevende, stilling ved Princeton, arbeidet Kennan uavlatelig med å forsvare og redefinere sin forståelse av og oppskrift på oppdemning, samtidig som han skrev flere prisbelønnede arbeider om diplomatisk historie. Nitze fortsatte å gå inn og ut av regjeringen, tjenestegjorde som marineminister og viseforsvarsminister under Vietnam-krigen (da han ble en skapdue), og gjenopptok sin tidligere rolle som leder for kald krig-haukene mens han forhandlet frem nesten alle de viktige rustningskontrollavtalene med Sovjetunionen. Goodpaster fortsatte med å gi råd til ytterligere åtte presidenter, spilte en stille, men avgjørende rolle i skyggene, og hjalp for eksempel til med å overbevise Ronald Reagan om å ta vel imot Mikhail Gorbatsjov og hans reformer, skissere de første sikkerhetsordningene for landene i Sentral- og Øst-Europa etter Den kalde krigen, og å støtte Pentagon med å planlegge overhalingen av atompolitikken i de siste par årene.

USA og verden overlevde Den kalde krigen delvis fordi disse tre mennene, og mange som dem, bevarte den intellektuelle kontinuiteten som Eisenhower var bekymret for skulle gå tapt på grunn av politisk posisjonering. Hver av dem minnet lederne om at det ikke var noen magisk, ny strategi for å møte den sovjetiske utfordringen. Amerikanske interesser trengte en forsiktig blanding: Kennan med troen på diplomati og politisk press, Nitze med militær beredskap, og Goodpaster beskyttelsen av avskrekking. Hver mann var, på sin egen, spesielle måte, samtidig soldat, lærd og statsmann. Verden er et mindre trygt sted i dag uten dem.
...topp...