Gå til NATO hjemmeside
Gå til NATO Nytts hjemmeside
      Dette nummer: Sommer 2005 Tidligere utgaver  |  Språk
Gå til NATO hjemmeside
 Innhold
 Forord
 Sammendrag
 Debatt
 Historie
 Analyse
 Spesial
 Bokanmeldelse
 Militære saker
 Bidragsytere
 Bibliografi
 Lenker
 Neste nummer
Gå til NATO Nytts hjemmeside Kontakt redaktør/abonnement Utskriftsvennlig versjon

Send denne artikkelen til en venn
Sammendrag

NATOs rolle i nasjonsbygging
James Dobbins

Etter 1989 har hyppighet, omfang, rekkevidde og varighet på nasjonsbyggingsmisjoner stadig øket, med positiv virkning for internasjonal fred og sikkerhet. Behovet for nasjonsbygging overstiger imidlertid raskt tilbudet av nasjonsbyggere, delvis fordi nye operasjoner begynner før gamle slutter, delvis fordi størrelsen på de fleste vestlige, væpnede styrker fortsetter å krympe mens utviklingssamfunnene blir mer folkerike og urbaniserte. Dette har betydelige, institusjonelle virkninger. FN bør fortsatt være Vestens fremste nasjonsbygger, og vestlige regjeringer bør arbeide for å styrke dens kapasiteter. NATOs evne til fredsbevaring bør også bli styrket, ettersom FNs fredsbevaring aldri fullt ut kan møte behovet for kollektiv, militær innsats. Gitt dens begrensede evne for sivil implementering bør Alliansen utvikle mer troverdige arrangementer med EU, Organisasjonene for sikkerhet og samarbeid i Europa og FN for å sikre at disse organisasjonene bidrar med sivile ressurser til støtte for Allianse-ledede operasjoner. NATO bør også arbeide mot å opprette flere styrker som er øvet, utstyrt og forberedt på å utføre fredsbevarende operasjoner.

Afghanistans transformasjonsutfordring
Diego Ruiz Palmer

Den gjensidige innflytelse og de positive virkningene av både NATOs transformasjon og Alliansens engasjement i Afghanistan er større enn ofte antatt. Ved å føre debatten om hvorvidt NATO bør operere utenfor det euroatlantiske området til en slutt, har Den internasjonale sikkerhetsstyrken (ISAF) vært en viktig milepæl i NATOs politiske transformasjon etter Den kalde krigen. Den har også påvirket NATOs militære transformasjon i betydelig grad. Ved å gi en mulighet til å teste og finpusse NATOs nye kommando- og styrkestrukturer, har den, blant annet, bidratt til å holde det pågående arbeidet for å utvikle NATOs reaksjonsstyrke på sporet mot full operativ kapasitet i 2006. ISAF har også bidratt til NATOs militære transformasjon ved å avdekke operative mangler. I særlig grad har operasjonen fått Alliansen til å revidere sine styrkegenereringsprosedyrer, til å fokusere sine kapasitets- og styrkeplanleggingsmekanismer på å bedre anvendeligheten og deployerbarheten av styrkene, og til å sette i gang en revurdering av muligheten for alliert fellefinansiering av operasjonene.

Transformasjon av holdninger
Jeffrey Schwerzel

Kulturelle og religiøse faktorer har en innvirkning på fredstøtteoperasjoner. Kulturelle forskjeller blant soldatene som deltar i multinasjonale formasjoner kan føre til friksjon og tap av tillit mellom fredsbevarere, begrense en sjefs muligheter og dermed undergrave misjonens effektivitet. På samme måte kan mangel på kulturell ekspertise føre til et sammenbrudd i forbindelsene med lokalbefolkningen. Denne kan undergrave enhver operasjon, ettersom fredsbevarere i stor grad er avhengige av gode forbindelser med lokalbefolkningen for å løse sine oppgaver på en sikker måte. Til tross for dette spiller kulturelle vurderinger bare en begrenset rolle i alliertes forberedelser for deployering, og er ikke del av NATOs planlegging, trening og operative prosedyrer. For å rette på dette er en transformasjon av holdninger nødvendig. NATO bør rekruttere språk-, kultur- og områdeeksperter, og kulturoppmerksomhet bør bli et sentralt element i Alliansens doktrine for fredstøtteoperasjoner.

Å bedre språklig interoperabilitet
Mark Crossey

Etter slutten på Den kalde krigen har trening i fremmedspråk - særlig opplæring i engelsk - blitt stadig viktigere for NATO, på grunn av det stadig økende antall NATO-ledede fredstøtteoperasjoner, og Alliansens utvidelse og partnerskapsaktiviteter. Dårlige språkferdigheter kan bidra til feilgrep i fredstøtteoperasjoner, som kan føre til døde og sårede. Videre kan dårlige engelskferdigheter redusere innflytelsen til noen land og dermed skape unødvendig spenning og frustrasjon som følge av noe som oppfattes som "kulturdiskriminering". Siden midten av 1990-årene har det blitt gjort betydelige fremskritt for å bedre soldatenes språkferdigheter i partnerlandene, fremtidige allierte og nye medlemmer takket være en rekke initiativer. Det må imidlertid gjøres mer, ettersom både nye medlemmer og mange eldre allierte rapporterer at de har vanskelighter med å identifisere, trene og beholde soldater med relevante ferdigheter for internasjonale stillinger. For å overkomme dette problemet bør NATO utvikle allianse-omfattende retningslinjer vedrørende krav og best praksis. Hvis Alliansen ikke klarer å påta seg denne oppgaven, vil den møte økende problemer med interoperabilitet etter hvert som den arbeider for å gjenoppfinne seg selv for å ta opp sikkerhetsutfordringene i det 21. århundre.

Bedring av det sivil-militære samarbeidet på den danske måten
Kristian Fischer og Jan Top Christensen

I mars 2004 lanserte Danmark Det felles planleggings- og handlingsinitiativet for å bedre sivilt-militært samarbeid i fredstøtteoperasjoner som involverer danske tropper. Under dette regimet har Danmark etablert en permanent gruppe tjenestemenn, som ledes av Danmarks utenriksdepartement, for å planlegge og koordinere militært og sivilt humanitært arbeid. I tillegg skal sivile styringsgrupper deployeres sammen med eller nært knyttet til danske tropper i misjonsområder. Danmark søker også å utvide omfanget av felles trening av sivile og militære aktører, og vil til enhver tid vurdere og evaluere samarbeidet for å maksimere virkningen av danske bidrag til internasjonale fredsoperasjoner. Det gjøres også et arbeid for å sikre at det danske engasjementet er planlagt innen en koordinert, internasjonal ramme. Selv om nyttige prosedyrer har blitt utviklet vil både NATO og andre avgjørende, internasjonale aktører helt klart dra nytte av en mer systematisk tilnærming til sivilt-militært samarbeid.

Tysklands inntreden i NATO: 50 år senere
Helga Haftendorn

Tysklands inntreden i NATO for mer enn 50 år siden var et viktig skritt i landets rehabilitering etter krigen, og åpnet veien for at Tyskland skulle kunne spille en vesentlig rolle i forsvaret av Vest-Europa under Den kalde krigen. Tysklands vei mot NATO-medlemskap var imidlertid alt annet enn enkel, delvis på grunn av innenriks motstand mot gjenopprustning, og delvis på grunn av fransk frykt for et gjenoppblomstrende Tyskland. Opprinnelig syntes det som om tysk gjenopprustning ville finne sted innen rammen av et europeisk forsvarsfellesskap og ikke NATO. Til slutt ble Forbundsrepublikken Tyskland med i Alliansen og fant sin plass ved NATO-bordet den 6. mai 1955, etter at den franske nasjonalforsamlingen stemte for å droppe EDC-traktaten i august 1954. Alt i alt tjente tysk medlemskap i NATO tyske interesser godt i løpet av Den kalde krigen. Det ga Forbundsrepublikken en avgjørende sikkerhetsparaply og en ramme som landet kunne utvikle seg til en ansvarlig og viktig nasjon innenfor. Det ga også et bånd til USA som gjorde avskrekkingen troverdig, og ga avgjørende støtte under den tyske gjenforeningsprosessen. I dag vil trolig NATO-medlemskap fortsette å være viktig for tysk forsvarspolitikk.

Å gjenoppfinne NATO politisk (nok en gang)
Ronald D. Asmus

NATO er engasjert i flere misjoner og aktiviteter enn noen gang før, likevel ser viktige, transatlantiske aktører den som mindre sentral. Grunnen til dette paradokset er enkelt. Mens NATO effektivt gjenoppfant seg selv politisk som svar på de første endringene som slutten på Den kalde krigen førte til, har den ennå ikke gjenoppfunnet seg selv, i kjølvannet av den 11. september, for å møte de utfordringene i tiden etter tiden etter Den kalde krigen som finnes utenfor Europa. For å møte denne situasjonen må de allierte gjenoppfinne NATO politisk for andre gang. Dette burde føre med seg å følge to agendaer som er knyttet til hverandre. For det første bør NATO fortsette å fremme stabilitet og demokrati dypere inn i Eurasia og inn i Svartehavsregionen. For det andre bør Alliansen projisere stabilitet med henblikk på det mer omfattende Midtøsten. En forutsetning for å følge denne agendaen er å skape en ny form for strategisk hensikt og enhet mellom Europa og Nord-Amerika, og anerkjenne rollen som andre institusjoner, i tillegg til NATO, kan spille, og få til en intern, ny balanse mellom USA og et stadig mer integrert Europa

ESDP transformert?
Jean-Yves Haine

Utviklingen av Den europeiske sikkerhets- og forsvarspolitikk er en av EUs største suksesser i senere tid. Likevel undergraver åpenbare begrensninger Europas ønsker om å bli en effektiv krisehåndterer. Verneplikt er fortsatt på plass i mange land, strategisk transport mangler, og foreldet utstyr er det mer enn rikelig av. Videre har bare noen få europeiske land, nemlig Frankrike og Storbritannia, begynt å innføre nettverksbaserte evner. Hovedhinderet for styrketransformasjon er nivået på forsvarsutgiftene. Konsekvensen er at europeiske land må spesialisere seg i en ovenfra og ned ramme, hvis de ønsker å modernisere sine styrker. De vil også måtte samarbeide med NATO for å koble seg til amerikansk-interoperable C4ISR-evner. Til slutt, fordi Europa bare har en styrkepool, må kampgrupper og NATOs reaksjonsstyrke være sammenfallende.



...topp...