Gå til NATO hjemmeside
Gå til NATO Nytts hjemmeside
      Dette nummer: Sommer 2005 Tidligere utgaver  |  Språk
Gå til NATO hjemmeside
 Innhold
 Forord
 Sammendrag
 Debatt
 Historie
 Analyse
 Spesial
 Bokanmeldelse
 Militære saker
 Bidragsytere
 Bibliografi
 Lenker
 Neste nummer
Gå til NATO Nytts hjemmeside Kontakt redaktør/abonnement Utskriftsvennlig versjon

Send denne artikkelen til en venn

Historie

Tysklands inntreden i NATO: 50 år senere

Helga Haftendorn analyserer debattene og hendelsene rundt Tysklands inntreden i NATO for 50 år siden.


Praktisk historie: Den 23. oktober 1954 inviterte Det
nord-atlantiske råd Tyskland til å bli med i Alliansen
NATO)

Vest-Tysklands inntreden i NATO for 50 år siden, den 6. mai 1955, fant sted mot en bakgrunn både av konflikten mellom Øst og Vest og prosjektet med europeisk integrering. Den andre runden med NATO-utvidelse, der Forbundsrepublikken ble Alliansens 15. medlem, var et viktig skritt i landets rehabilitering etter krigen, og banet vei for at Tyskland kunne spille en viktig rolle i forsvaret av Vest-Europa under Den kalde krigen.

Både NATO og Den tyske forbundsrepublikken ble etablert i 1949. Da den ble underskrevet i april 1949, var Washington-traktaten en tradisjonell allianseavtale der de 12 NATO-allierte lovte å treffe hensiktsmessige tiltak i tilfelle et angrep fra en ekstern fiende mot et medlem. Samtidig manglet den en politisk struktur, en felles kommando og militære styrker øremerket for Alliansens forsvar. Selve Den nord-atlantiske traktats organisasjon, som er de strukturene som underbygger traktaten, ble etablert etter utbruddet av Korea-krigen i juni 1950, da trusselen om angrep med sovjetiske styrker i Sentral-Europa syntes åpenbar.

Akkurat som NATO var Forbundsrepublikken et barn av Den kalde krigen. Etableringen av de to statene på tysk jord var resultatet av at de fire maktene - Frankrike, Sovjetunionen, Storbritannia og USA - ikke kunne administrere Tyskland i fellesskap slik man hadde blitt enige om på Potsdam-konferansen i 1945. Berlin-blokaden i 1948 og 1949 var bare en forsmak på den konflikten som skulle komme, og Korea-krigen bekreftet de mest pessimistiske synspunktene på sovjetiske hensikter.

I 1949 kunne enhver tanke om tysk medlemskap i NATO føre til en så negativ reaksjon at den ville være selvødeleggende. Likevel ble slike tanker tenkt i både Washington og Bonn. USA ønsket å bruke tyske mannskaper til å forsterke den beskjedne, militære tilstedeværelsen som fantes i Tyskland for å ivareta okkupasjonspliktene etter at storparten av krigstidsstyrkene var blitt trukket tilbake og demobilisert. Selv forsiktige, amerikanske antydninger om å vurdere et tysk, militært bidrag møtte sterk, fransk motstand. Mindre enn fem år etter slutten på Den andre verdenskrig kunne ingen i Frankrike forestille seg tysk opprustning.

I Bonn hadde kansler Konrad Adenauer ingen illusjoner om den aggressive utformingen av den sovjetiske kommunismen og omfanget av den militære trusselen. Han var bekymret for at de mer enn 30 sovjetiske divisjonene som var deployert øst for jernteppet var overlegne i forhold til armeene i Vesten, både i personell og utstyr. Han oppfordret okkupasjonsmaktene om å øke styrkene og gi en sikkerhetsgaranti som skulle inkludere Forbundsrepublikken. Han ba også sine militære rådgivere om å trekke opp forskjellige løsninger for tysk forsvar. Disse omfattet både forsterkning av politistyrkene og etablering av tyske militæravdelinger som skulle integreres i en europeisk hær. Selv om de tre vestmaktene var enige i Adenauers analyse av den sovjetiske trusselen og så behovet for tyske, væpnede styrker, torde de ikke si det offentlig.

Da situasjonen i Korea forverret seg og faren for et mulig sovjetisk angrep på Vesten øket, besluttet Det nord-atlantiske råd å dreie Atlanterhavsalliansen til en integrert forsvarsorganisasjon og etablere felles, militære strukturer og styrker som Forbundsrepublikken var forventet å bidra til. Som et første skritt ble de allierte høykommissærer som representerte de tre vestmaktene i Tyskland bedt om å konsultere med Forbundsrepublikken og arbeide for etableringen av tyske kampavdelinger. NATO-medlemmene ga også uttrykk for interesse for et fransk forslag om en felles, europeisk hær, men innså at det ville ta tid å realisere et slikt ambisiøst prosjekt.

Alternativer for tysk opprustning

Mens USAs militære - så vel som deres tyske kolleger - ønsket at Tyskland skulle bli med i NATO, oppfordret den tidligere britiske statsminister Winston Churchill i en tale i Strasbourg, og den franske statsminister René Pleven til å etablere en europeisk hær. Etter modell av Det europeiske kull- og stålfellesskapet som det hadde blitt enighet om i 1951 mellom Belgia, Frankrike, Tyskland, Italia, Luxemburg og Nederland, skulle det etableres et europeisk forsvarsfellesskap (EDC), med en europeisk hær under overordnet ledelse av EDC.

Militær integrering skulle skje på nivået små kampavdelinger. Kommandoen skulle gis til en europeisk forsvarsminister, som skulle være ansvarlig overfor en europeisk forsamling og et ministerråd. En integrert generalstab under en fransk offiser ble også planlagt. Materiellanskaffelser, utstyr og trening skulle bli håndtert i fellesskap. Plevens forslag gjorde deployering av tyske soldater mulig, uten å etablere en vesttysk hær.

Den gang var det faktisk tre alternativer som ble lagt på bordet. Det minst kontroversielle forslaget var det å etablere et tysk, føderalt politi som var utstyrt for å håndtere innenrikssaker og stille mannskaper til en fremtidig, tysk hær. Det andre forslaget omfattet å invitere Vest-Tyskland til å bli med i NATO og integrere landets styrker i Alliansens styrker. Det tredje forslaget tilsvarte Plevens plan om å etablere en europeisk hær med tyske kontingenter. De allierte greide å bygge bro over interne forskjeller ved å bestemme seg for å forhandle med Forbundsrepublikken både om en NATO-løsning og om et europeisk forsvarssamfunn. Det var imidlertid ingen enighet om hvilket alternativ som skulle ha prioritet.

For Adenauer var et tysk, militært bidrag like mye et middel i seg selv. For det første så han det som et middel til å bedre Vest-Tysklands sikkerhet mot sovjetisk opprustning av Tysklands østlige sone. For det andre så han på det som en mulighet til å reetablere tysk suverenitet. Og for det tredje regnet han med at det skulle bane vei for europeisk integrering. I forhandlingene om tysk opprusting var ikke Bonn villig til å la sine soldater tjene som leiesoldater, eller som alliert "kanonføde", eller at de åpent skulle diskrimineres.

I 1951 kom forhandlinger i gang i Petersberg nær Bonn mellom de allierte høykommissærer og tyske militæreksperter om et tysk bidrag til NATO, samtidig som forhandlingene om EDC ble holdt i Paris etter invitasjon av den franske regjering. Adenauer ble holdt i spenning om de alliertes hovedinteresser. Selv om den tyske kansleren hadde sterke følelser med hensyn til forsoning med Frankrike og vurderte opprustning som best gjennomførbar innen rammen av europeisk integrering, innså han likevel at bare USA hadde styrke til å garantere Forbundsrepublikkens sikkerhet. Som følge av det prioriterte Bonn diskusjonene med de allierte høykommissærer og sendte bare en liten delegasjon til Paris. I begge tilfellene fokuserte diskusjonen på hvordan man skulle etablere tyske avdelinger som var militært meningsfulle og likevel akseptable for Frankrike. Det ble imidlertid snart åpenbart at den eneste muligheten som var akseptabel for alle på dette stadium var den europeiske. Dette var også tilfredsstillende for den tyske kansleren som, fremfor alt, ønsket å hindre Vestmaktene fra å utsette gjenopprustningen i det uendelige og unngå muligheten for at de skulle søke en løsning på det tyske spørsmålet og europeisk sikkerhet via forhandlinger med Sovjetunionen, som hadde foreslått Firemaktsforhandlinger.

De største problemene ved gjenopprustningen var statusen til de tyske troppene, størrelsen på nasjonalt homogene avdelinger, og båndet mellom EDC og NATO. Spørsmålet om avdelingsstørrelse ble løst ved å etablere små divisjoner, og båndet skulle ivaretas gjennom utveksling av gjensidige garantier. Spørsmålet om regulering av tysk våpenproduksjon forble imidlertid uløst til slutten av forhandlingene. Bonn var ikke villig til å akseptere at Frankrike insisterte på at de skulle avstå fra muligheten til å bygge opp igjen en våpenindustri.

Å tenke høyt om tysk medlemskap i NATO i 1949 kunne føre til en så negativ reaksjon at det kunne bli selvødeleggende.

Da EDC-avtalen med sine tilleggsprotokoller og brev ble underskrevet i Paris den 27. mai 1952, var det klart for alle involverte at dette bare var den nest beste løsningen. For USA var det viktig at det vestlige forsvaret ble styrket så raskt som mulig gjennom et betydelig, tysk militært bidrag. Hvis det ikke lot seg gjøre innen rammen av NATO, burde det gjøres gjennom en europeisk hær. Det var imidlertid viktig at Frankrike deltok. Samtidig hadde Paris verken lyktes i å hindre tysk gjenopprustning eller legge Bonns militære bidrag fullstendig under fransk kontroll. Forbundsrepublikken hadde mislyktes i å nå sitt hovedmål med medlemskap i NATO. Til slutt aksepterte de en løsning som inkluderte en rekke diskriminerende elementer, men i det minste åpnet opp muligheten for tettere fremtidig integrering i Europa. Samtidig med underskivingen av Generaltraktaten, det vil si Konvensjonen om forbindelser mellom de tre maktene og Forbundsrepublikken Tyskland, hadde Bonn likevel oppnådd muligheten til å få slutt på okkupasjonsregimet og gjeninnføre nasjonal suverenitet. Til tross for all kritikken de møtte innenriks, hadde regjeringen grunn til å være fornøyd med det den hadde oppnådd, forutsatt at begge traktatene ble raskt ratifisert og deretter implementert.

Opprustning, uansett form, møtte sterk motstand i Tyskland og utløste opphetet debatt om et tysk, militært bidrag var i samsvar med konstitusjonen, og etableringen av en høyrøstet, folkebevegelse kalt Uten meg. Likevel ble EDC og Generaltraktaten ratifisert. Ratifiseringen var imidlertid problematisk i Frankrike der motstanden mot traktatene vokste. Statsminister Pierre Mendès-France prøvde å dempe den omfattende frykten i landet ved å søke ytterligere tyske innrømmelser, inkludert å utsette innføringen av alle overnasjonale reguleringer mellom fem og åtte år. I mellomtiden skulle tyske militære avdelinger være underlagt fransk kommando. Han krevde også innrømmelser fra Tyskland om fremtiden for Saar-regionen som da ble administrert av Frankrike. Da Bonn nektet, ble det stilt spørsmål ved ratifiseringen. Den alternative muligheten for NATO-medlemskap var også stengt så lenge den amerikanske utenriksminister John Foster Dulles fortsatt støttet EDC-løsningen.

Den 30. august 1954 stemte den franske nasjonalforsamlingen for å stryke EDC-traktaten fra agendaen. Frykten for et gjenoppvåknende Tyskland hadde fått overtaket, selv om Forbundsrepublikken skulle bli fast integrert i et europeisk fellesskap. I Genève hadde Frankrike måneden før - med sovjetisk støtte - klart å finne en løsning på sine forviklinger i Indokina. Paris hadde derfor grunn til å ta hensyn til sovjetiske interesser. I mellomtiden lå tysk og amerikansk politikk i ruiner. Fire år med vanskelige forhandlinger syntes å ha vært forgjeves.

Veien mot NATO

På dette tidspunktet tok London initiativet. De tre maktene hadde allerede i 1952 erklært at hvis EDC ble virkeliggjort, ville spørsmålet om tysk opprustning måtte løses som del av en pakke som inkluderte en slutt på okkupasjonsregimet. De hadde også lovt å arbeide for en ny løsning umiddelbart. Storbritannias utenriksminister Anthony Eden og hans amerikanske kollega, John Foster Dulles, begynte å lete etter en vei ut av uføret. Resultatet var en britisk invitasjon til alle de seks EDC landene, Canada og USA til en nimaktskonferanse i London. Tre saker var på agendaen: avslutning av okkupasjonsstatusen for Forbundsrepublikken; revisjon av Brussel-traktaten fra 1948 og invitasjon til Forbundsrepublikken og Italia om å bli med i den; og å slippe Forbundsrepublikken inn i NATO.

Forståelig nok insisterte Frankrike på sikringstiltak mot uønsket utvikling i Tyskland, samtidig som Forbundsrepublikken ønsket å bli behandlet likeverdig og ikke bli diskriminert. Brussel-traktaten tilbød en løsning. Ved å bruke dens automatiske assistanseklausul, ble traktaten utviklet til et system for kollektiv sikkerhet i Europa, Den vesteuropeiske union (VEU), som tysk gjenopprustning kunne legges innenfor. VEU ga også en ramme for å sette begrensninger på tysk opprustning som også EDC-traktaten hadde. Da Adenauer på en pressekonferanse ble spurt om Hitlers generaler også ville være Adenauers generaler, repliserte kansleren at NATO sannsynligvis ikke ville akseptere gamlekarer fra 18 år tilbake. Som en gest til Frankrike forpliktet Storbritannia seg til å stasjonere fire divisjoner og en taktisk flystyrke på det europeiske kontinent og ikke trekke dem tilbake mot ønskene til de andre medlemmene. USA hadde allerede i 1951 avsatt ytterligere divisjoner til det europeiske kontinent.

Britiske forsikringer sammen med tilsvarende amerikanske garantier var av stor betydning for Paris, som i de angloamerikanske styrkene så en motvekt mot en tysk hær. Den tyske regjeringen fikk ikke bare tilgang til NATO som et likeverdig medlem, men det ble også enighet om en revisjon av Generaltraktaten, og en rekke kontroversielle klausuler ble fjernet. Tilstedeværelsen av utenlandske tropper i Vest-Tyskland var også kontraktregulert i en Konvensjon om rettigheter og forpliktelser for utenlandske styrker (styrke-konvensjon). Forbundsrepublikken etterkom en anmodning om offentlig å avstå fra enhver produksjon av atom-, biologiske og kjemiske våpen. Til gjengjeld erklærte de tre maktene at de støttet gjenoppbyggingen av et forent, fritt Tyskland. Bonn forpliktet seg til å søke gjenforening bare gjennom fredelige midler, og gjennomføre sin utenrikspolitikk i henhold til Artikkel 2 i FN-charteret.

Før forhandlingene om tysk medlemskap i NATO kunne sluttføres, måtte imidlertid Saars status løses. Frankrike hadde godkjent løsningen på betingelse av løsning på dette spørsmålet. I et maratonmøte som varte hele natten, ble Adenauer og Mendès-France enige om å etablere en europeisk statutt for Saar. Regionen skulle få politisk autonomi, men skulle forbli økonomisk knyttet til Frankrike. Etter anmodning fra Frankrike skulle befolkningen stemme over statutten i en folkeavstemning. Paris var så sikker på en positiv avstemning at det ikke ble gjort noen forberedelser hvis den ble nedstemt. Imidlertid stemte Saars befolkning mot statutten, og tvang dermed i virkeligheten Frankrike til å akseptere Saars tilknytning til Forbundsrepublikken. På denne måten, etter en overgangsperiode, ble Saar et land, eller provins, i Forbundsrepublikken den 1. januar 1957, etter at Tyskland hadde blitt med i NATO.

Den 23. oktober 1954 besluttet Det nord-atlantiske råd å invitere Forbundsrepublikken til å bli medlem. En dag senere ble 12 hovedtraktater underskrevet. Den 6. mai 1955, etter at ratifiseringsprosessen hadde blitt avsluttet i alle landene, tok Forbundsrepublikken Tyskland sete ved NATO-bordet. Dagen før ble Generaltraktaten, Styrkekonvensjonen og Europastatutten om Saar satt i verk. Da de allierte høykommissærene erklærte at okkupasjonsregimet skulle avsluttes, ble okkupasjonen avsluttet. Forbundsrepublikken Tyskland hadde igjen blitt en del av nasjonsfamilien.

Tyskland i NATO

Oppbyggingen av Bundeswehr var langsom og problematisk. Selv om lovgrunnlaget for den nye hæren ble etablert raskt, takket være tverrpolitisk enighet, ble utviklingen av styrkene forsinket av mangel på både offiserer og underoffiserer, få kaserner og nølende tilstrømming av frivillige som meldte seg til tjeneste. I 1957 kunne den første tyske divisjonen øremerkes for NATO. Bundeswehr nådde imidlertid aldri den fulle styrken på 12 divisjoner og 560.000 mann som var planlagt i 1954. Når det er sagt, klarte heller ikke NATO å nå sine styrkemål fra Lisboa i 1952 med 90 divisjoner, hvorav halvparten skulle deployeres i Sentral-Europa.

I 50 år har Tyskland deltatt i Atlanterhavsalliansen. I 1955 ville få ha trodd at Forbundsrepublikken ville bygge den største hæren på det europeiske kontinent. Ingen fransk embetsmann som hadde til hensikt å avgrense tysk, potensiell styrke ville i sine villeste drømmer ha trodd at 40 år senere ville tyske avdelinger marsjere i en 14. juliparade på Champs Elysées som del av Eurokorpset.

I løpet av årene ble likevel tysk medlemskap i NATO problematisk på grunn av tre store kriser. Da Forbundsrepublikken ble med i Alliansen var dens viktigste ressurs løftet om å bygge en sterk, konvensjonell hær. Like etter begynte imidlertid NATOs strategi å endres mot større avhengighet av kjernefysiske våpen. Den nye strategien med massiv gjengjeldelse støttet seg på et "kjernefysisk sverd" og henviste alle andre styrker til et "konvensjonelt skjold". Tyskland sto overfor den vanskelige beslutningen om landet skulle innføre kjernefysiske våpensystemer, selv om stridshodene forble under amerikansk forvaring. I rundt 10 år forble spørsmålet om kjernefysisk deling - av våpen, informasjon og beslutninger - et svært omstridt spørsmål. Senere ble det vanskeligere da amerikansk, militær strategi endret seg igjen i 1960-årene under merkelappen fleksibel gjengjeldelse, noe som krevde større avhengighet av konvensjonelle våpen. Det var et skritt som Tyskland likte svært dårlig, og som landet fryktet ville svekke avskrekkingen vis-à-vis Sovjetunionen.

Den neste krisen oppsto da Frankrike trakk sine styrker tilbake fra NATOs integrerte militærkommando. President Charles de Gaulle var tilsynelatende fornærmet for at hans anmodning om et tremakts directoire og for kjernefysisk samarbeid med USA hadde blitt avvist. Han hadde imidlertid også håpet å gi Frankrike en større rolle som talsmann for Europa, i det minste vis-à-vis Øst-Europa og Sovjetunionen ved begynnelsen av en periode med avspenning. De Gaulles beslutning stilte Forbundsrepublikken overfor en vanskelig prioritetskonflikt: den ville bare være i stand til å fortsette det europeiske integreringsprosjektet sammen med Frankrike, samtidig var et nært forhold til USA avgjørende for landets sikkerhet og beskyttelse. Den voksende kløften mellom de to partnerne tvang Bonn til å balansere på stram line i sine utenriksforbindelser.

Nok en krise kom med NATOs dobbeltvedtak i 1979. Dette kom av det som kansler Helmut Schmidt vurderte som en "gråsone" som utviklet seg som følge av den bilaterale sovjetisk-amerikanske avtalen, som ble forhandlet frem innen rammen av Forhandlinger om begrensninger av strategiske våpen. Schmidt krevde først og fremst større europeisk innflytelse i disse forhandlingene, mens Washington svarte med et forslag om deployering av ytterligere kjernefysiske våpen. Som en innrømmelse til europeerne ble dette tilbudet knyttet til et forslag om rustningskontroll. Det var imidlertid først etter mange år at forhandlinger om rustningskontroll førte til resultater, og en "dobbelt null"-avtale, som skulle føre til endelig fjerning av mellomdistanse, kjernefysiske styrker i Europa, ble forhandlet frem med Sovjetunionen. Før det førte deployeringen av mellomdistanse, kjernefysiske systemer i Vest-Tyskland til massive, offentlige protester, og bidro til at Schmidt-regjeringen falt.

Alt i alt har medlemskap i Alliansen tjent tyske interesser svært godt. NATO har vært en avgjørende sikkerhetsparaply mot militær aggresjon, som Forbundsrepublikken kunne utvikle seg til en ansvarlig og viktig europeisk nasjon under. I tillegg til å sørge for sikkerhet for Tyskland, har NATO tjent som en ikke-diskriminerende ramme som andre allierte også har kunnet føle seg sikre for Tyskland innenfor, ved å sørge for kollektivt forsvar og kollektiv sikkerhet, og gi Tyskland fast forankring i Vesten. Alliansen har også ivaretatt en avgjørende forbindelse - en navlestreng - til USA, som gjorde avskrekkingen troverdig under Den kalde krigen, som ga avgjørende hjelp under prosessen med tysk gjenforening og som hele tiden har fungert som en megler og krisehåndterer i Europa etter krigen.

I kjølvannet av både Berlin-murens fall den 9. november og terroranslagene mot USA den 11. september, har enkelte av de faktorene som gjorde medlemskap i NATO så sentralt for tysk utenrikspolitikk blitt mindre avgjørende. Som følge av det har enkelte analytikere begynt å hevde at Den europeiske unions europeiske sikkerhets- og forsvarspolitikk er et alternativ. Er det imidlertid slik? Kansler Gerhard Schröder beklaget på sikkerhetskonferansen i München i februar i år at NATO "ikke lenger var hovedarenaen der transatlantiske partnere diskuterer og koordinerer strategier", og oppfordret gjenoppfriskning av NATO og reetablering av en kultur med strategisk dialog innen Alliansen. Det ble gjort en begynnelse på dette i NATOs utenriksministeres uformelle møte i Vilnius, Litauen i april. Så lenge NATO har evne til å transformere seg selv og beholder sitt interne samhold, er det åpenbart ikke noe alternativ til den sterke forbindelsen til Nord-Amerika som ligger i NATO, fellesskapet av demokratier som det utgjør og instrumentene for global konflikthåndtering og maktprojeksjon som det tilbyr.

Helga Haftendorn er professor emeritus i politisk vitenskap og internasjonale forbindelser ved Berlins frie universitet og tidligere direktør for dets Senter for transatlantiske utenriks- og sikkerhetspolitiske studier. Hun er forfatter av flere bøker om tysk utenrikspolitikk og NATO, inkludert den kommende "From Selv-restraint to Assertion: German Foreign Policy since 1945" (Rowman & Littlefield, 2005)

...topp...