Gå til NATO hjemmeside
Gå til NATO Nytts hjemmeside
      Dette nummer: Sommer 2005 Tidligere utgaver  |  Språk
Gå til NATO hjemmeside
 Innhold
 Forord
 Sammendrag
 Debatt
 Historie
 Analyse
 Spesial
 Bokanmeldelse
 Militære saker
 Bidragsytere
 Bibliografi
 Lenker
 Neste nummer
Gå til NATO Nytts hjemmeside Kontakt redaktør/abonnement Utskriftsvennlig versjon

Send denne artikkelen til en venn

Å bedre språklig interoperabilitet


Tilbake på skolen: Besøkende til Baltic Defence College
i Tartu, Estland, kan ikke annet enn å bli imponert
(© Baltic Defence College)

Mark Crossey vurderer betydningen av språkpolitikken ved NATO og dens virkning på interoperabilitet basert på erfaringene til de sentral- og østeuropeiske landene.

Etter slutten på Den kalde krigen har utenlandsk språktrening - særlig læring av engelsk, som er det de facto operative språket - stadig blitt viktigere innen de væpnede styrkene. Dette gjelder særlig i NATO, på grunn av et stadig økende antall fredstøtteoperasjoner på den ene side, og Alliansens utvidelse og partnerskapsaktiviteter, på den andre. Språkferdighet - i både allierte og partnerland - er først og fremst et nasjonalt ansvar. Språktrening må imidlertid være av interesse for NATO som helhet, ettersom språklig interoperabilitet er like viktig for å sikre at landene kan delta effektivt både i NATO-misjoner og mer omfattende allianseaktiviteter, som enhver annen form for interoperabilitet.

Mens soldater i alle de alliertes væpnede styrker har nytte av språktrening, har behovet vært spesielt påtrengende i de tidligere warszawapaktlandene, der befolkningen og soldatene historisk sett ikke hadde de samme mulighetene til å lære og praktisere engelsk som i Vest-Europa. Som følge av det har slike organisasjoner som det amerikanske Defense Language Institute, og mitt eget, the British Council gjennom sitt prosjekt om fredsbevarende engelsk, siden midten av 1990-årene arbeidet med å hjelpe til med å bedre ferdighetene i engelsk i fremtidige medlems- og partnerland.

De utfordringene som organisasjonene har støtt på i Sentral- og Øst-Europa kommer av det lave grunnlaget som mange av soldatene i disse landene starter fra. Videre har situasjonen ofte vært vanskeliggjort av en "topptung" tilnærming til trening, som ble arvet fra militærfilosofien i sovjettiden, og dermed fokuseres investeringene mot høyere offiserer, på bekostning av deres underoffiserskolleger.

Av forståelige årsaker viste det seg å være vanskelig for treningsavdelingene i forsvarsdepartementene å endre denne tenkemåten i den dramatiske farten som NATO krevde. Som et resultat ble enkeltpersoner på et sent stadium i sin karriere ofte forventet å tilegne seg en fullstendig ny og vanskelig ferdighet på en urealistisk kort tid. Mange ble sendt på lange og dyre språkkurs, noen varte så lenge som to år, borte fra sine stillinger. På grunn av alderen var imidlertid fremgangen ofte langsom og skuffende for sponsorene. Videre førte reformen med språktesting i disse landene til politiske problemer. Fordi språkprøver i "gamle dager", særlig for høyere offiserer, ble vurdert som lite mer enn en formalitet, ble prosessen stadig mer rigorøs. I enkelte tilfeller hendte det at eldre generaler tok NATO's English language Standardisation Agreement, eller såkalte "STANAG"-eksamener, og strøk.

I rettferdighetens navn gjorde også en rekke høyere offiserer, hvorav noen senere har blitt forsvarssjefer, bemerkelsesverdig fremgang i engelsk. Likevel, når man ser tilbake, viste vektleggingen av å sørge for språktrening til høyere offiserer seg å være svært lite nyttig som følge av den omfattende nedbemanningen som fant sted på samme tid. Fordi offiserskorpset faktisk var uforholdsmessig stort i Warszawapaktens militære styrker, ble mange av de samme enkeltpersoner som dro nytte av språktrening, senere gjort overflødige.

Det har også vært andre problemer. I noen tilfeller har man stilt krav om fremmede språk i stillinger, uten tilstrekkelig grunnlag. Dette har ført til problemer, slik som at høyprofilerte stillinger ble fylt av senior personell med dårlige språkferdigheter, eller motsatt, det ble vanskelig å fylle stillinger med urealistisk høye språkkrav. Videre har dette direkte bidratt til demoralisering og lekkasje av kvalitetspersonell i flere av NATOs nye medlemsland.

Et ytterligere problem gjelder ulik forståelse av hva som representerer et "profesjonelt" nivå i kunnskap i fremmedspråk. Dette blir vanskeliggjort av kulturelle forskjeller i språktesting, som fører til store vanskeligheter når det gjelder å bli enige om hvilke språkferdigheter som er "gode nok" for en spesiell stilling, sammen med noen stereotypier om land som blir oppfattet som å presentere kandidater med dårlige språklige kunnskaper. I enkelte land blir situasjonen forverret av tiltro til flere år gamle sertifikater, i stedet for å teste umiddelbart før avreise. I en håndfull partnerland er det også mangel på kompetente språklærere, vanligvis et resultat av utilstrekkelig finansiering for å tiltrekke seg bedre kvalifisert stab.

Fredstøtteoperasjoner

Behovet for effektiv kommunikasjon er særlig akutt i fredstøtteoperasjoner der språklige misforståelser kan føre til feil, som i verste fall kan resultere i døde og sårete. Hittil synes det som om språkproblemer har ført til at soldater har kommet i pinlige og til og med farlige situasjoner, men har ikke direkte vært årsak til tap. Det bør imidlertid ikke bli sett på som en grunn til å slappe av.

Mens språkferdighetene til deployerte styrker i fredstøtteoperasjoner generelt er tilstrekkelige for oppgavene de møter, har flere land rapportert at de har vanskeligheter med å bidra med tilstrekkelig spåkferdighet til å operere med maksimal effektivitet. Situasjonen synes mest alvorlig i de fredstøtteoperasjonene som er bemannet med en stor del høyere offiserer som har strevet med å lære seg engelsk. Dessuten, i tilfeller der flere senioroffiserer har vanskeligheter med å operere på engelsk, er situasjonen vanligvis mye verre i de lavere grader, der noen underoffiserer kanskje ikke har hatt noen formell trening i engelsk.

En annen vanskelighet som personer som ikke har engelsk som morsmål i fredstøtteoperasjoner møter, er den som utgjøres av den sterke, regionale uttale til mange av dem som de arbeider sammen med som har engelsk som morsmål. Mange rapporterer faktisk om å ha større problemer med å forstå den engelske uttalen til de som har engelsk som morsmål, enn å forstå de som ikke har engelsk som morsmål, og klager over at de som har engelsk som morsmål aldri er opplært til å modifisere sitt språk når de snakker med kolleger som ikke har engelsk som morsmål. Med andre ord, de som har engelsk som morsmål innser sjelden at det felles arbeidsspråket i fredstøtteoperasjoner er et internasjonalt engelsk, i motsetning til deres egen versjon av språket.

Som del av sitt prosjekt om fredsbevarende engelsk gjennomførte the British Council noen undersøkelser blant stabspersonell som tjenestegjør i forskjellige NATO-hovedkvarter. Ettersom antall personer som var involvert var relativt lite, kan resultatene overhode ikke sees på som avgjørende og gir bare antydninger. Likevel synes de å indikere at delegasjoner som består av personer med andre morsmål kan bli tilsidesatt på grunn av deres antatte mangel på språkferdigheter.

Ulempene manifesterer seg på en rekke måter. I noen tilfeller, når arbeidsgruppene er dannet for å håndtere viktige oppgaver eller når komplekse oppgaver gis til enkeltpersoner, kan man foretrekke personer som har engelsk som morsmål. På denne måten kan personer med andre morsmål faktisk oppdage at de stenges ute fra viktige prosesser. I andre tilfeller kan eldre offiserer med andre morsmål sende videre arbeid av dårligere kvalitet, utført på engelsk av underordnet stabspersonell i deres delegasjoner, uten at de helt og fullt forstår det, og dermed faktisk svekke den respekten de morsmålstalende har for personell som ikke har engelsk som morsmål. Personer med engelsk som morsmål kan også av språklige grunner bli foretrukket som første kontaktpunkt på et kontor, og dermed uforvarende skape et inntrykk av "kulturell diskriminering" og undergrave oppfatningen av egenverdi hos de som ikke har engelsk som morsmål. De politiske virkningene av denne situasjonen er klare. Oppfattet svakhet i engelsk kan helt klart redusere innflytelsen til nasjonale delegasjoner.

Behovet for effektiv kommunikasjon er spesielt akutt i fredstøtteoperasjoner der språklige misforståelser kan føre til drepte og sårete.

En grunn for den åpenbare språklige mangel synes å være mangelen på relevans til den type språk som det blir undervist i i landet før utpostering. For eksempel, mens mange militære engelskkurs legger vekt på en spesiell form for engelsk, enten "Standard American English" eller "Standard British English", er realiteten i mange stillinger at det meste av arbeidets skjer med andre som ikke har engelsk som morsmål. Dette språket er annerledes og kan lett beskrives som "Internasjonalt, profesjonelt engelsk".

Et annet eksempel på dette gapet mellom klasserommet og språket slik det blir brukt i praksis, er den vedvarende tendens i enkelte land til å undervise en heller akademisk form for engelsk. Dette gjelder særlig skriving. British Council-forskning har vist at det meste av det skriftlige arbeidet i Hovedkvarteret for de allierte stridskrefter i Europa (SHAPE), for eksempel, består av korte tekster som memoer, notater og korte e-poster. Enkelte språkprogrammer har imidlertid strøket studentene ved slutten av kurset på grunn av at de ikke er i stand til å skrive detaljerte og lange essayer. Oppfatninger av hva som bør være "militært engelsk" synes noen ganger å være problematisk. Selv om språkkravene som gjelder i SHAPE synes å være de samme som det som tradisjonelt defineres som "Business English", det vil si skriving av korte brev, bruke telefonen og arrangere møter, er denne realiteten fortsatt ofte ikke tilstrekkelig reflektert i kursoppleggene. Selv om situasjonen for tiden er i bedring som følge av innføringen av veldokumenterte, nye kursbøker i militært engelsk, er det fortsatt en heller stereotyp ide om hva som utgjør "militært engelsk" i enkelte kretser.

Fremgang

Mens saker knyttet til språkpolitikk har vært traumatiske for mange forsvarsdepartementer, har imidlertid mye blitt oppnådd på dette området i løpet av kort tid. Dette er hovedsakelig fordi språkopplæring har blitt sett på som avgjørende for integrering i NATO i alle tilknytningslandene og derfor er gjort til en hovedprioritet. Derfor har det i årenes løp blitt en jevn forbedring i standarden på både engelskundervisningen og soldatenes språkferdigheter. I enkelte land har det blitt etablert svært effektive språktreningsstrukturer som nå har gode ressurser og ledere når det gjelder militære kurs og undervisningsstandarder. Besøkende til for eksempel Baltic Defence College i Tartu, Estland, eller Polens sjøkrigsskole i Gdynia kan ikke unngå å bli imponert. Videre har et kurs i militær engelsk som NATO driver, sammen med the British Councils prosjekt om fredsbevarende engelsk, opplevd at lærere fra slike land som Litauen lykkes i å trene personell fra slike land som Sverige og Frankrike. Der det fortsatt er problemer i nye medlemsland har de imidlertid tendens til å gjenspeile mer omfattende spørsmål knyttet til transformasjonen fra Warszawapakten til militære styrker av NATO-type.

Det meste av internasjonal forskning om militær opplæring i fremmede språk har vært fokusert på NATO-tilknytning og PfP-landene. Det er imidlertid ikke noen klart avgrenset "øst-vest deling" på dette området, og mange eldre allierte rapporterer å ha erfart liknende vanskeligheter når det gjelder å finne, trene og beholde soldater med relevante språkferdigheter for internasjonale stillinger. Som følge av det må det gjøres mer hvis det språklige grunnlag for interoperabilitet skal bli en effektiv realitet, i motsetning til et prøve-og-feile tillegg til forberedelsene for fredstøtteoperasjoner og NATO-stillinger.

Til tross for betydningen av språklig interoperabilitet har det blitt gjennomført lite forskning innen hele NATO om faktiske språk brukt i misjoner og dagens mangler. Mens det åpenbart er følelser involvert, er holdningen at dette ikke kan undersøkes fordi det ikke er "politisk" eller "kulturelt" nyttig. Landene har helt klart ulike muligheter til å løse språkproblemer av historiske, kulturelle, finansielle og til og med geografiske årsaker. Problemene må imidlertid tas opp fordi de har direkte innvirkning på landenes innflytelse i Alliansen og/eller Partnerskap for fred-programmet og derfor for organisasjonens politiske profil.

Mye arbeid innen standardisering av språkprøver har blitt gjennomført av de enkelte landene, med hjelp av slike avdelinger som Defense Language Institute, the British Council's prosjekt om fredsbevarende engelsk og Bureau for International Language Cooperation, som er NATOs organ for språktreningspolitikk. Videre kan mye læres av erfaringen til nye allierte, tiltredelseslandene og PfP-medlemmene. For eksempel har språkprøveteamene fra Armenia, Aserbajdsjan og Georgia i Kaukasus samarbeidet om utføre tester i hverandres land, så vel som å komme til en felles forståelse om engelsk-nivåene, basert på NATOs STANAG, og den type språk som det bør undervises i. Disse landene har også forstått at kandidater til internasjonale stillinger må prøves umiddelbart før avreise, i motsetning til å stole på sertifikater som i enkelte tilfeller ble utstedt flere år tidligere.

Forsvarsdepartementene har en egeninteresse i å sikre at soldatene de sender ut for å representere sine land i Alliansens organer og NATO-ledede operasjoner har alle de nødvendige ferdigheter, inkludert effektive språkferdigheter, for den oppgaven de har blitt gitt. For å få til dette vil de imidlertid ha nytte av ytterligere allianse-omfattende retningslinjer vedrørende krav og fremgangsmåter. En grundig og koordinert vurdering av alle sider ved språktreningspolitikken, med deltakelse og forståelse fra alle berørte land, er avgjørende for at NATO skal kunne håndtere problemene som stammer fra dette spørsmålet. Hvis Alliansen ikke klarer å utføre denne oppgaven, vil organisasjonen møte økende problemer innen interoperabilitet etter hvert som den arbeider for å modernisere seg for å ta opp sikkerhetsutfordringene i det 21. århundre. Den risikerer også å generere unødig frustrasjon og motvilje i sin kjerne som følge av opplevelsen av "kulturell diskriminering", som i virkeligheten ganske enkelt kan være et spørsmål om språk.

Mark Crossey er prøvekoordinator for the British Council's prosjekt om fredsbevarende engelsk

...topp...