Transformasjon av holdninger
"Jeg har allerede tjenestegjort i Bosnia og Kosovo," sa
den unge offiseren til meg. "Afghanistan er vel akkurat det samme?" Han
var til stede ved den forberedende øvelsen for ISAF IV ved Den allierte
felles styrkekommando i Brunssum, som da ble kalt AFNORTH, og ga uttrykk
for en vanlig holdning blant soldatene som forberedte seg til å deployere
til Afghanistan. Jeg var kulturrådgiver for øvelsen, og prøvde å gi misjonens
offiserskorps en smakebit av landet som de skulle sendes til, dets kultur,
og noen ideer om hva de kunne forvente av afghanerne og hvordan de skulle
forholde seg til dem.
Mens det åpenbart er enkelte likheter mellom Bosnia og Hercegovina og
Kosovo, på den ene side, og Afghanistan på den andre, er det minst like
mange forskjeller. Derfor er oppfatningen om at erfaringer fra Balkan
automatisk kan overføres til Afghanistan, eller at alle muslimske land
på viktige måter hovedsakelig styres etter samme regler, i beste fall
naiv, og i verste fall potensielt farlig. Til tross for dette innså ikke
alle de tilstedeværende den mulige virkningen av kulturell og religiøs
innflytelse på oppgaven som lå foran dem. Enkelte offiserer var faktisk
overbevist om at slike faktorer ikke ville ha noen betydning.
Slike holdninger bør kanskje ikke komme som en overraskelse, tatt i betraktning
innholdet i NATOs nye fredstøtteoperasjoner og hvor fort Alliansen har
blitt transformert i de senere år. Skiftet i fokus fra å forberede strid
i Europa til fredstøttemisjoner, inkludert humanitære, fredsbevarende
og fredsgjennomførende oppgaver, på steder som ligger så langt borte
som Afghanistan og Irak, kunne neppe vært større. Kravene er svært forskjellige,
og for å operere effektivt i en fredstøttesituasjon, kreves det ytterligere
ferdigheter og spesialkunnskaper hos både soldater og offiserer.
De nye operasjonene er såkalte "treblokks"-misjoner. En soldat som tjenestegjør
i Afghanistan eller Irak kan måtte utføre politiliknende oppgaver som
del av en fredsbevarende patrulje. Han eller hun kan deretter bli involvert
i humanitære aktiviteter. Og senere kan han eller hun bli engasjert i
en dødelig skuddveksling, alt i løpet av samme dag. Soldatene må være
like dyktige i alle disse oppgavene. Videre forventes det av dem at de
skal operere i multinasjonale avdelinger.
Kulturens dobbelte innflytelse
Kulturelle og religiøse spørsmål påvirker fredstøtteoperasjoner på to
måter. For det første kommer soldatene i multinasjonale formasjoner selv
fra en rekke forskjellige kulturbakgrunner og må håndtere sine ulikheter
for å arbeide effektivt sammen. For det andre må soldatene tilpasse sin
operative stil til lokale forhold for å bevare gode forbindelser med
lokalbefolkningen.
Vellykket samarbeid mellom soldatene fra NATO-landene tas ofte for gitt
ettersom disse enkeltpersonene forutsettes å dele de samme grunnleggende
verdier og til og med kan ha en viss tidligere erfaring fra å trene sammen.
Akademisk forskning antyder imidlertid at kulturelle og religiøse forskjeller
kan og fører til spente forbindelser og redusert misjonseffektivitet.
Ny forskning av Sjo Soeters og René Moelker fra Det kongelige nederlandske
militærakademi i Breda, som studerer samarbeidet mellom nederlandske
og tyske tropper i Afghanistan, viste at til tross for minimale, oppfattede
kulturelle forskjeller, viste arbeidsforholdet seg til tider å være problematisk.
Dette var i motsetning til smidig hollandsk-tysk samarbeid både i det
tysk/nederlandske korps felles hovedkvarter i Münster, Tyskland og under
deployeringen i Kosovo. Det er nok å si at kulturell interoperabilitet
i multinasjonale formasjoner er ikke enkelt.
Til tross for dette er kultur sjelden en viktig vurdering i en sjefs
forberedelser før en deployering. Det er når alt kommer til alt ikke
noe åpenbart eksempel på at en misjon har mislyktes som et resultat av
kulturelle forskjeller. Divergerende forventninger, holdninger og tenkemåter
kan imidlertid føre til spenning og friksjon blant soldater av forskjellige
nasjonaliteter. Videre kan mangel på tillit, eller, enda verre, tap av
tillit mellom fredsbevarere fra forskjellige land, begrense en sjefs
muligheter og føre til at han nøler med å gi ordre om aksjoner, selv
om han mener de er på sin plass. General Klaus Reinhardt, den andre KFOR-sjefen,
anså seg som å være like mye diplomat som militær sjef i Kosovo. Videre
tok det å bygge bro over og overkomme forskjeller innen hans eget team
opp mye av hans tid.
I tillegg til tekniske og taktiske spørsmål, inkludert forskjellige engasjementsregler
og nasjonale betingelser, kan mer grunnleggende oppfatninger om hvordan
fredsbevaring bør gjennomføres, føre til friksjon mellom de allierte.
Det som ansees å være passende opptreden for tropper fra en "fredsbevarende
kultur" behøver ikke være det for andre. Selv noe som virker så ordinært
som å ha på seg pansring og mørke solbriller tolkes ulikt av soldater
fra forskjellige land. Noen føler at slikt antrekk skremmer lokalbefolkningen
unødig, og dermed skaper en følelse av fiendtlighet, som i sin tur øker
farene som alle fredsbevarere står overfor.
Et sammenbrudd i forbindelsene med lokalbefolkningen kan selvfølgelig
være fatalt for enhver operasjon. Fredsbevarere er, når alt kommer til
alt, i stor grad avhengig av godviljen til og samarbeidet med lokalbefolkningen
for sin egen sikkerhet og sin evne til å utføre sine oppgaver. Som følge
av det er det avgjørende å unngå fornærmelse. Uten ekspertise innen lokal
kultur og religion er det imidlertid umulig å utarbeide effektive retningslinjer
om slike spørsmål som patruljering under fester, å gå inn i gudshus,
sette opp veisperringer og kroppsvisitere kvinner. Videre kan sjefer,
i frykt for å fornærme, begrense sine muligheter i unødig grad og unnlate å gjøre
det som ut fra et rent militært synspunkt må gjøres.
På den forberedende øvelsen for Afghanistan var et
alminnelig synspunkt, som kom til uttrykk blant offiserene, at Afghanistan
var et ekstremt gammeldags land, både teknisk og kulturelt. Noen som
allerede hadde besøkt Afghanistan på rekognoseringsturer sammenliknet
det med "å gå et par hundre år tilbake i tid". Selv om disse synspunktene
er forståelige gitt den begrensede tiden som offiserene hadde for å lære
om Afghanistan, kan mangel på innsikt i lokalt liv og empati med befolkningen
bidra til å begå vurderingsfeil som kunne vært unngått. I fredstøtteoperasjoner
har man faktisk sett at man har fått en strategisk korporal, som, ved å gjøre
en feil under patruljering eller andre steder, risikerer å undergrave
hele misjonen.
I et ekstremt tilfelle i Somalia bidro mangel på kunnskap om lokal kultur
og tradisjoner fra kanadiske fredsbevareres side, i kombinasjon med en
rekke andre faktorer, til en rekke tilfeller av mishandling. Dette kulminerte
i tortur med døden til følge av Shidane Arone, en 16 år gammel gutt,
i 1993. Da denne hendelsen kom opp i lyset, ble en parlamentarisk høring
satt i verk, noe som førte til en omfattende rekke studier både av selve
hendelsene og omstendighetene som fredsbevarerne opererte under, inkludert
en sosiokulturell gransking av Donna Winslow, som nå arbeider ved Amsterdams
frie universitet. I kjølvannet av denne ble det kanadiske luftbårne regiment
oppløst og en omfattende reformprosses ble satt i gang, med det resultat
at kulturell oppmerksomhet har blitt flyttet langt oppover agendaen.
I andre tilfeller der fredsbevarere har gått for langt i Rwanda, Bosnia
og Hercegovina, og, ikke minst, i Abu Ghraib-fengselet i Irak,
hadde de involverte troppene fått liten eller ikke noe trening i kulturoppmerksomhet.
Denne åpenbare mangelen bidro derfor nesten helt sikkert til utviklingen
av fordommer overfor lokalbefolkningen, og til slutt til deres umenneskeliggjøring.
Videre er konsekvensene av det som kan være isolerte tilfeller av overgrep
enorme når internasjonale medier får kjennskap til dem, en tendens som
bare vil øke i fremtiden.
Kulturell interoperabilitet
Betydningen av interoperabilitet har lenge vært anerkjent i NATO. Alliansen
har faktisk iverksatt en rekke programmer og opprettet kontorer, komiteer
og arbeidsgrupper for å håndtere standardisering. Hittil har dette imidlertid
vært en utelukkende teknisk øvelse, og har ikke inkludert kulturell interoperabilitet,
enten det gjelder styrkesamarbeid på et kulturelt nivå eller kulturell
oppmerksomhet om lokale forhold.
Uten tvil er betydningen av kultur og religion innen fredstøtteoperasjoner
i økende grad anerkjent, riktignok mer på et nasjonalt enn alliansenivå.
Troppebidragsytende land er ansvarlige for å forberede sine soldater
for misjoner, og mange har allerede innarbeidet trening innen kulturoppmerksomhet
i forberedelsene for deployering for sine kontingenter. Videre har de
forberedende øvelsene ved NATO-hovedkvarterene for å forberede soldater
for deployering ofte noe kulturoppmerksomhetstrening i programmet. Dette
er imidlertid alle ad hoc-initiativer.
Vurderinger av kultur er for tiden ikke en standard del av NATOs planlegging,
trening, og operative prosedyrer. Det er ingen alliansedoktrine som gjør
slik trening obligatorisk, heller ikke noen doktrine som tar for seg
kulturelle eller religiøse spørsmål innen rammen av operasjonene. Detaljerte
regler om lokale kulturelle og religiøse spørsmål overlates til sjefenes
forgodtbefinnende med det resultat at forskjellige sjefer kan ha ulike
tolkninger av hva "respekt for lokal kultur" innebærer. Ettersom det
som er bra for tyrkiske tropper ikke behøver være bra for norske tropper,
er nok en viss grad av fri tolkning nødvendig. Fravær av sentrale retningslinjer
kan imidlertid være symptomatisk for større mangler.
I tillegg til å lede operasjoner i Afghanistan og Irak, intensiverer
NATO for tiden sin Middelhavsdialog med syv land i den større middelhavsregionen,
og søker å smi sterkere samarbeidsforbindelser med det større Midtøsten
gjennom sitt Samarbeidsinitiativ fra Istanbul. Likevel har NATO-hovedkvarteret
i Brussel for tiden ingen arabister, farsi-talende, islam-eksperter eller
antropologer. For å videreføre en så ambisiøs politisk agenda og gjøre
den til en suksess, vil det åpenbart være nødvendig å rekruttere spesialister
med lingvistisk, kulturell og områdeekspertise.
Kulturoppmerksomhetstrening bør bli en standard og integrert del av forberedelsene
for alle NATOs fredstøtteoperasjoner. Alle som utformer relevant politikk
bør få kurs i kulturelle og religiøse spørsmål som berører deres arbeid,
på samme måte som de får datakurs. For å få til dette må NATO etablere
minimum treningsstandarder for alle tropper som deltar i NATO-ledede
operasjoner, på nøyaktig samme måte som den fastsetter minimumsnivåer
for teknisk interoperabilitet. NATO bør også godkjenne treningen. Dette
er et arbeid som kan utføres av Alliansens forskjellige utdanningsinstitusjoner,
så vel som CIMIC-gruppe Nord og Sør.
I de kommende år og tiår vil NATO fortsatt være engasjert i fredstøtteoperasjoner
og trolig ta på seg nye misjoner på steder der den for tiden har liten
kunnskap eller ekspertise. Ettersom den vil bli involvert i krisehåndtering
og fredsbygging i lang tid, bør kulturelle forberedelser for slike operasjoner
være en viktig del av Alliansens transformasjon. En transformasjon av
holdninger må uten tvil underbygge hele transformasjonsprosessen.