Gå til NATO hjemmeside
Gå til NATO Nytts hjemmeside
      Dette nummer: Sommer 2005 Tidligere utgaver  |  Språk
Gå til NATO hjemmeside
 Innhold
 Forord
 Sammendrag
 Debatt
 Historie
 Analyse
 Spesial
 Bokanmeldelse
 Militære saker
 Bidragsytere
 Bibliografi
 Lenker
 Neste nummer
Gå til NATO Nytts hjemmeside Kontakt redaktør/abonnement Utskriftsvennlig versjon

Send denne artikkelen til en venn

Transformasjon av holdninger

Det er godt å kunne snakke: Fredsbevarere er i stor
utstrekning avhengig av godvilje og samarbeid med
lokalbefolkningen.
(© SHAPE)

Jeffrey Schertzel vurderer betydningen av kulturelle og religiøse faktorer i fredsstøtteoperasjoner, og argumenterer for systematisk og omfattende kulturopplæring i hele NATO.

"Jeg har allerede tjenestegjort i Bosnia og Kosovo," sa den unge offiseren til meg. "Afghanistan er vel akkurat det samme?" Han var til stede ved den forberedende øvelsen for ISAF IV ved Den allierte felles styrkekommando i Brunssum, som da ble kalt AFNORTH, og ga uttrykk for en vanlig holdning blant soldatene som forberedte seg til å deployere til Afghanistan. Jeg var kulturrådgiver for øvelsen, og prøvde å gi misjonens offiserskorps en smakebit av landet som de skulle sendes til, dets kultur, og noen ideer om hva de kunne forvente av afghanerne og hvordan de skulle forholde seg til dem.

Mens det åpenbart er enkelte likheter mellom Bosnia og Hercegovina og Kosovo, på den ene side, og Afghanistan på den andre, er det minst like mange forskjeller. Derfor er oppfatningen om at erfaringer fra Balkan automatisk kan overføres til Afghanistan, eller at alle muslimske land på viktige måter hovedsakelig styres etter samme regler, i beste fall naiv, og i verste fall potensielt farlig. Til tross for dette innså ikke alle de tilstedeværende den mulige virkningen av kulturell og religiøs innflytelse på oppgaven som lå foran dem. Enkelte offiserer var faktisk overbevist om at slike faktorer ikke ville ha noen betydning.

Slike holdninger bør kanskje ikke komme som en overraskelse, tatt i betraktning innholdet i NATOs nye fredstøtteoperasjoner og hvor fort Alliansen har blitt transformert i de senere år. Skiftet i fokus fra å forberede strid i Europa til fredstøttemisjoner, inkludert humanitære, fredsbevarende og fredsgjennomførende oppgaver, på steder som ligger så langt borte som Afghanistan og Irak, kunne neppe vært større. Kravene er svært forskjellige, og for å operere effektivt i en fredstøttesituasjon, kreves det ytterligere ferdigheter og spesialkunnskaper hos både soldater og offiserer.

De nye operasjonene er såkalte "treblokks"-misjoner. En soldat som tjenestegjør i Afghanistan eller Irak kan måtte utføre politiliknende oppgaver som del av en fredsbevarende patrulje. Han eller hun kan deretter bli involvert i humanitære aktiviteter. Og senere kan han eller hun bli engasjert i en dødelig skuddveksling, alt i løpet av samme dag. Soldatene må være like dyktige i alle disse oppgavene. Videre forventes det av dem at de skal operere i multinasjonale avdelinger.

Kulturens dobbelte innflytelse

Kulturelle og religiøse spørsmål påvirker fredstøtteoperasjoner på to måter. For det første kommer soldatene i multinasjonale formasjoner selv fra en rekke forskjellige kulturbakgrunner og må håndtere sine ulikheter for å arbeide effektivt sammen. For det andre må soldatene tilpasse sin operative stil til lokale forhold for å bevare gode forbindelser med lokalbefolkningen.

Vellykket samarbeid mellom soldatene fra NATO-landene tas ofte for gitt ettersom disse enkeltpersonene forutsettes å dele de samme grunnleggende verdier og til og med kan ha en viss tidligere erfaring fra å trene sammen. Akademisk forskning antyder imidlertid at kulturelle og religiøse forskjeller kan og fører til spente forbindelser og redusert misjonseffektivitet. Ny forskning av Sjo Soeters og René Moelker fra Det kongelige nederlandske militærakademi i Breda, som studerer samarbeidet mellom nederlandske og tyske tropper i Afghanistan, viste at til tross for minimale, oppfattede kulturelle forskjeller, viste arbeidsforholdet seg til tider å være problematisk. Dette var i motsetning til smidig hollandsk-tysk samarbeid både i det tysk/nederlandske korps felles hovedkvarter i Münster, Tyskland og under deployeringen i Kosovo. Det er nok å si at kulturell interoperabilitet i multinasjonale formasjoner er ikke enkelt.

Til tross for dette er kultur sjelden en viktig vurdering i en sjefs forberedelser før en deployering. Det er når alt kommer til alt ikke noe åpenbart eksempel på at en misjon har mislyktes som et resultat av kulturelle forskjeller. Divergerende forventninger, holdninger og tenkemåter kan imidlertid føre til spenning og friksjon blant soldater av forskjellige nasjonaliteter. Videre kan mangel på tillit, eller, enda verre, tap av tillit mellom fredsbevarere fra forskjellige land, begrense en sjefs muligheter og føre til at han nøler med å gi ordre om aksjoner, selv om han mener de er på sin plass. General Klaus Reinhardt, den andre KFOR-sjefen, anså seg som å være like mye diplomat som militær sjef i Kosovo. Videre tok det å bygge bro over og overkomme forskjeller innen hans eget team opp mye av hans tid.

I tillegg til tekniske og taktiske spørsmål, inkludert forskjellige engasjementsregler og nasjonale betingelser, kan mer grunnleggende oppfatninger om hvordan fredsbevaring bør gjennomføres, føre til friksjon mellom de allierte. Det som ansees å være passende opptreden for tropper fra en "fredsbevarende kultur" behøver ikke være det for andre. Selv noe som virker så ordinært som å ha på seg pansring og mørke solbriller tolkes ulikt av soldater fra forskjellige land. Noen føler at slikt antrekk skremmer lokalbefolkningen unødig, og dermed skaper en følelse av fiendtlighet, som i sin tur øker farene som alle fredsbevarere står overfor.

Et sammenbrudd i forbindelsene med lokalbefolkningen kan selvfølgelig være fatalt for enhver operasjon. Fredsbevarere er, når alt kommer til alt, i stor grad avhengig av godviljen til og samarbeidet med lokalbefolkningen for sin egen sikkerhet og sin evne til å utføre sine oppgaver. Som følge av det er det avgjørende å unngå fornærmelse. Uten ekspertise innen lokal kultur og religion er det imidlertid umulig å utarbeide effektive retningslinjer om slike spørsmål som patruljering under fester, å gå inn i gudshus, sette opp veisperringer og kroppsvisitere kvinner. Videre kan sjefer, i frykt for å fornærme, begrense sine muligheter i unødig grad og unnlate å gjøre det som ut fra et rent militært synspunkt må gjøres.

Kulturoppmerksomhetstrening bør bli en standard og integrert del av forberedelsene for all NATOs fredstøtte.

På den forberedende øvelsen for Afghanistan var et alminnelig synspunkt, som kom til uttrykk blant offiserene, at Afghanistan var et ekstremt gammeldags land, både teknisk og kulturelt. Noen som allerede hadde besøkt Afghanistan på rekognoseringsturer sammenliknet det med "å gå et par hundre år tilbake i tid". Selv om disse synspunktene er forståelige gitt den begrensede tiden som offiserene hadde for å lære om Afghanistan, kan mangel på innsikt i lokalt liv og empati med befolkningen bidra til å begå vurderingsfeil som kunne vært unngått. I fredstøtteoperasjoner har man faktisk sett at man har fått en strategisk korporal, som, ved å gjøre en feil under patruljering eller andre steder, risikerer å undergrave hele misjonen.

I et ekstremt tilfelle i Somalia bidro mangel på kunnskap om lokal kultur og tradisjoner fra kanadiske fredsbevareres side, i kombinasjon med en rekke andre faktorer, til en rekke tilfeller av mishandling. Dette kulminerte i tortur med døden til følge av Shidane Arone, en 16 år gammel gutt, i 1993. Da denne hendelsen kom opp i lyset, ble en parlamentarisk høring satt i verk, noe som førte til en omfattende rekke studier både av selve hendelsene og omstendighetene som fredsbevarerne opererte under, inkludert en sosiokulturell gransking av Donna Winslow, som nå arbeider ved Amsterdams frie universitet. I kjølvannet av denne ble det kanadiske luftbårne regiment oppløst og en omfattende reformprosses ble satt i gang, med det resultat at kulturell oppmerksomhet har blitt flyttet langt oppover agendaen.

I andre tilfeller der fredsbevarere har gått for langt i Rwanda, Bosnia og Hercegovina, og, ikke minst, i Abu Ghraib-fengselet i Irak, hadde de involverte troppene fått liten eller ikke noe trening i kulturoppmerksomhet. Denne åpenbare mangelen bidro derfor nesten helt sikkert til utviklingen av fordommer overfor lokalbefolkningen, og til slutt til deres umenneskeliggjøring. Videre er konsekvensene av det som kan være isolerte tilfeller av overgrep enorme når internasjonale medier får kjennskap til dem, en tendens som bare vil øke i fremtiden.

Kulturell interoperabilitet

Betydningen av interoperabilitet har lenge vært anerkjent i NATO. Alliansen har faktisk iverksatt en rekke programmer og opprettet kontorer, komiteer og arbeidsgrupper for å håndtere standardisering. Hittil har dette imidlertid vært en utelukkende teknisk øvelse, og har ikke inkludert kulturell interoperabilitet, enten det gjelder styrkesamarbeid på et kulturelt nivå eller kulturell oppmerksomhet om lokale forhold.

Uten tvil er betydningen av kultur og religion innen fredstøtteoperasjoner i økende grad anerkjent, riktignok mer på et nasjonalt enn alliansenivå. Troppebidragsytende land er ansvarlige for å forberede sine soldater for misjoner, og mange har allerede innarbeidet trening innen kulturoppmerksomhet i forberedelsene for deployering for sine kontingenter. Videre har de forberedende øvelsene ved NATO-hovedkvarterene for å forberede soldater for deployering ofte noe kulturoppmerksomhetstrening i programmet. Dette er imidlertid alle ad hoc-initiativer.

Vurderinger av kultur er for tiden ikke en standard del av NATOs planlegging, trening, og operative prosedyrer. Det er ingen alliansedoktrine som gjør slik trening obligatorisk, heller ikke noen doktrine som tar for seg kulturelle eller religiøse spørsmål innen rammen av operasjonene. Detaljerte regler om lokale kulturelle og religiøse spørsmål overlates til sjefenes forgodtbefinnende med det resultat at forskjellige sjefer kan ha ulike tolkninger av hva "respekt for lokal kultur" innebærer. Ettersom det som er bra for tyrkiske tropper ikke behøver være bra for norske tropper, er nok en viss grad av fri tolkning nødvendig. Fravær av sentrale retningslinjer kan imidlertid være symptomatisk for større mangler.

I tillegg til å lede operasjoner i Afghanistan og Irak, intensiverer NATO for tiden sin Middelhavsdialog med syv land i den større middelhavsregionen, og søker å smi sterkere samarbeidsforbindelser med det større Midtøsten gjennom sitt Samarbeidsinitiativ fra Istanbul. Likevel har NATO-hovedkvarteret i Brussel for tiden ingen arabister, farsi-talende, islam-eksperter eller antropologer. For å videreføre en så ambisiøs politisk agenda og gjøre den til en suksess, vil det åpenbart være nødvendig å rekruttere spesialister med lingvistisk, kulturell og områdeekspertise.

Kulturoppmerksomhetstrening bør bli en standard og integrert del av forberedelsene for alle NATOs fredstøtteoperasjoner. Alle som utformer relevant politikk bør få kurs i kulturelle og religiøse spørsmål som berører deres arbeid, på samme måte som de får datakurs. For å få til dette må NATO etablere minimum treningsstandarder for alle tropper som deltar i NATO-ledede operasjoner, på nøyaktig samme måte som den fastsetter minimumsnivåer for teknisk interoperabilitet. NATO bør også godkjenne treningen. Dette er et arbeid som kan utføres av Alliansens forskjellige utdanningsinstitusjoner, så vel som CIMIC-gruppe Nord og Sør.

I de kommende år og tiår vil NATO fortsatt være engasjert i fredstøtteoperasjoner og trolig ta på seg nye misjoner på steder der den for tiden har liten kunnskap eller ekspertise. Ettersom den vil bli involvert i krisehåndtering og fredsbygging i lang tid, bør kulturelle forberedelser for slike operasjoner være en viktig del av Alliansens transformasjon. En transformasjon av holdninger må uten tvil underbygge hele transformasjonsprosessen.

Jeffrey Schwertzel er kulturantropolog som arbeider ved Amsterdams frie universitet, der han forbereder en doktoravhandling. Han har vært involvert som kulturrådgiver i forberedelsen av NATOs styrker for deres misjon til Afghanistan.

...topp...