Historie

Manfred Wörner: NATOs visjonær

Ryan C. Hendricksen undersøker arven etter Manfred Wörner, NATOs syvende generalsekretær, 10 år etter hans død.

Dette året markerer at det er ti år siden NATOs tidligere generalsekretær Manfred Wörners bortgang. Wörner tjenestegjorde som NATOs syvende generalsekretær fra 1. juli 1988 til sin altfor tidlige død av kreft den 13. august 1994. Han var den første og hittil eneste tysker som har ledet Alliansen i denne egenskap. Han er også den eneste generalsekretær som har gått bort under tjeneste. Han blir husket og ansett blant sine samtidige som en av de mest innflytelsesrike generalsekretærene, og tiårsmarkeringen av hans død gir en mulighet til å vurdere NATOs utvikling etter hans bortgang, inkludert hans visjon for hvordan Alliansen skulle transformere seg i tiden etter Den kalde krigen.

Tatt i betraktning den aktelse Wörner nå holdes i er det kanskje ironisk å minnes den første skepsis vedrørende om han var skikket til stillingen som generalsekretær som han måtte motbevise i den første tiden i stillingen. Selv om det ikke var noen tvil om hans evne til å håndtere de militære aspekter ved jobben, stilte kritikerne spørsmål ved de diplomatiske og personlige evnene til en frittalende hauk. En tysk kommentator på den tid antydet til og med: "Høyst sannsynlig vil det ende opp med at Wörner er feil mann til feil tid."

Wörner forbløffet imidlertid kritikerne. I dag huskes han for en rekke bidrag til NATO, og arven etter ham er imidlertid trolig mest betydningsfull innen tre viktige, politiske områder som han arbeidet ivrig med på vegne av Alliansen. Disse er NATOs institusjonelle tilpasning til slutten av Den kalde krigen; Alliansens konstruktive engasjement i Sovjetunionen og senere Russland mens landet gikk gjennom politiske omveltninger; og NATOs aksept av nye, militære misjoner utenfor Alliansens territorium. Selv om NATO har opplevd sin del av indre uoverensstemmelser etter hans død, kan det hevdes at hans visjoner og håp for Alliansen i stor grad har blitt realisert. På mange måter har NATO, på tvers av en rekke politiske retningslinjer, gått i den retning som han talte for helt til sine siste dager, mens han kjempet mot sykdommen for å forbli engasjert i Alliansens arbeid. Mye av NATOs pågående transformasjon har røtter i hans visjon om en robust, transatlantisk, militær allianse, som er villig og i stand til å ta på seg nye og utfordrende ansvarsområder.

Nye sikkerhetsstrukturer

For mange av sine kolleger, så vel som for analytikere av NATOs endring etter Den kalde krigen, blir Manfred Wörner sett på som en ledende katalysator for endring innen Alliansen. Mens Berlin-muren smuldret opp var han en av de første til å gi konkret uttrykk for den historiske muligheten som dette presenterte, både for å endre forholdene til tidligere medlemmer av Warszawapakten og til å skape nye sikkerhetsstrukturer for å møte det som var en politisk revolusjon som berørte hele Europa. Selv om noen analytikere antydet at slutten på Den kalde krigen varslet Alliansens bortgang, oppfordret Wörner til å integrere de nye, europeiske demokratiene i det transatlantiske samfunnet, og satte i gang med å endre NATO for å møte denne fundamentale endringen i maktbalansen.

Wörner var tidlig en talsmann for Det nordatlantiske samarbeidsråd (NACC) - senere endret til Det euro-atlantiske partnerskapsråd (EAPC) - som ble etablert i 1991 for å gi reell mening til Alliansens tilbud om å rekke ut til sine tidligere motstandere og arbeide med dem for å overkomme tidligere delinger. EAPC i dag, som NACC i Wörners tid, utgjør en vital funksjon for NATO og dens partnerland, ved at den virker som en katalysator for bedret kommunikasjon, diplomati og forståelse mellom Alliansen og Europas nye uavhengige land. Videre er det fortsatt hovedforumet for politisk dialog for en rekke land over hele Sør-Europa og Kaukasus.

Etableringen av NACC var først og fremst det første skrittet på organisatorisk nivå mot å åpne Alliansens dør for dens tidligere rivaler fra Den kalde krigen. Det tjente også som byggesteinen for NATOs Partnerskap for fred-program, som i dag nyter stor respekt for å ha hjulpet mange av de nye demokratier med å profesjonalisere sine militære styrker og styrke demokratiet gjennom forbedrede sivil-militære forbindelser. Etter etableringen i 1994 har Partnerskap for fred også bidratt til å forbedre militært samarbeid og øke militær interoperabilitet blant partnere og allierte. (For en vurdering av Partnerskap for fred, se (http://www.nato.int/docu/review/2004/issue1/norwegian/art1.html) Fortsette å bygge sikkerhet gjennom partnerskap av Robert Weaver i NATO Nytts vårnummer 2004.)

Wörner var en av de første i NATO-hovedkvarteret som anerkjente de potensielle fordelene ved å utvide medlemskapet i Alliansen til landene i Sentral- og Øst-Europa. I sine offentlige taler, så vel som bak lukkede dører, gjorde han mye for å sette NATO-utvidelse fast på den transatlantiske agenda. Selv om den nødvendige enstemmighet for utvidelse enda ikke hadde materialisert seg innen hans død, bidro Wörners tidlige støtte for prinsippet til å etablere det politiske grunnlag for utvidelsesrundene som fulgte etter toppmøtene i Madrid og Praha i henholdsvis 1997 og 2002. Etter Wörners død har nye sikkerhetsstrukturer blitt bygget, medlemmer av Alliansen har øket fra 16 til 26, og NATO har smidd effektive partnerskap med nesten alle de tidligere sovjetiske republikker. Grunnarbeidet for denne prosessen ble fullført under Wörners tid som generalsekretær og under hans ledelse.

Forbindelser med Russland

Ved siden av å dytte integreringen av Europas nye demokratier frem i Alliansen, og bidra til å opprette nye sikkerhetsstrukturer for NATO, influerte Wörner også til å oppmuntre NATOs støtte til Mikhail Gorbatsjov da den sovjetiske lederen introduserte sine innenriks- og utenrikspolitiske reformer. Gjennom mye av sin karriere ble Wörner sett på som en sterk talsmann for en sterk sikkerhetspolitikk for å beskytte demokratiet, og var svært oppmerksom på den stadige trusselen om en militær konfrontasjon med Sovjetunionen og risikoen for kjernefysisk opptrapping. Da Gorbatsjovs holdning overfor Vesten myknet, oppmuntret Wörner også åpenlyst og sterkt Alliansen og resten av det internasjonale samfunnet til å støtte Gorbatsjovs reformer. Umiddelbart etter NATOs toppmøte i London i juli 1990, gjennomførte Wörner en historisk reise til Moskva for å formidle Alliansens budskap om vennskap og brukte anledningen til å gi uttrykk for sin personlige støtte til styrket samarbeid mellom NATO og Sovjetunionen, og til å "bygge nye strukturer". Året etter, på et besøk til NATO etter invitasjon fra Wörner, viste Sovjetunionens utenriksminister Eduard Sjevardnadze at tilbudet hadde blitt tatt seriøst imot.

I dag synes mye av den grunnleggende visjon for NATOs forbindelse med Russland, formulert av Wörner, å ha blitt oppfylt. I 1997 underskrev NATO og Russland Grunnakten mellom NATO og Russland. Etter politiske uoverensstemmelser over Kosovo ble NATO og Russland enige om å etablere et nytt NATO-Russland råd i Roma i mai 2002, i det som Paul Fritch i NATO Nytt har beskrevet som et "ekteskap nummer to". Dette partnerskapet har opplevd vanskeligheter på veien, men NATO-Russland-rådet har også gjort fremskritt på en rekke diplomatiske, militære og utdanningsområder. (For en vurdering av NATO-Russland-rådet, se (http://www.nato.int/docu/review/2003/issue3/norwegian/art3.html) Å bygge håp på erfaring av Paul Fritch i høstnummeret 2003 av NATO Nytt).

Russiske soldater var i mer enn syv år engasjert i de NATO-ledede fredsbevarende operasjonene i både Bosnia og Hercegovina og i Kosovo, og tjenestegjorde sammen med sine likemenn fra allianse-land. Videre har Russland blitt en stadig mer forpliktet partner for NATO i innsatsen for å bekjempe terrorisme. Mens mange enkeltpersoner fortjener ros for den vellykkede integreringen av forbindelsene mellom NATO og Russland som vi ser i dag, bidro Wörner med å starte dialogen og å oppmuntre enhver bevegelse mot større samarbeid mellom NATO og Sovjetunionen og Russland.

Nye oppgaver

Mens arven etter Wörner er tydelig fastmurt gjennom hans innsats for å reformere NATOs strukturer og trekke med Sovjetunionen ettersom landet beveget seg fremover mot demokrati, vil mange svært godt huske Wörners ønske om at NATO skulle ta opp krenkelser av menneskerettigheter og politisk ustabilitet i det tidligere Jugoslavia. Det synes som om han brukte alle mulige sammenhenger - det være seg presentasjoner på akademiske konferanser, taler mens han reiste for å møte allierte ledere eller de private tirsdagslunsjene med NATO-ambassadørene - for å styre de allierte mot militært engasjement på Balkan. Mens både de NATO-allierte og FN kjempet for å finne felles og meningsfulle svar på Jugoslavias oppløsning tidlig på 1990-tallet, brukte Wörner sin stilling som generalsekretær til å oppmuntre Alliansen til å møte det han mente var en trussel mot den politiske stabiliteten i Sør-Europa.

Ikke bare var denne krisen den største humanitære tragedien man hadde sett i Europa etter Den andre verdenskrig, den fikk også mange observatører til å stille spørsmål ved NATOs legitimitet. Wörner forutså både de moralske virkningene av NATOs manglende evne til å handle, så vel som Alliansens institusjonelle behov for å svare på en meningsfull måte. Selv om de alliertes uvilje mot å handle frustrerte ham, fortsatte han å utvise lederskap som en statsmann, like til det siste fra sykesengen. Ved å sitere Fredrik den store etter hvert som Balkan-krisen ble dypere og mens NATO unnlot å reagere, bemerket Wörner at: "Diplomati uten sverd er som musikk uten instrumenter."

Ofte fant Wörner seg isolert om sitt rop om militære tiltak. Likevel var det under Wörners ledelse at NATO brukte makt for første gang i sin historie - den 28. februar 1994 - ved å skyte ned fire bosnisk-serbiske krigsfly for overtredelse av FNs flyforbudssone over Bosnia og Hercegovina. Selv om NATOs militære muligheter ble lite brukt i løpet av hans tid, gikk han aldri tilbake på å kreve tøffere holdninger fra Alliansen. Det kan hevdes at noen av hans modigste øyeblikk i NATO kom mens han ledet sesjoner i Det nord-atlantiske råd som fokuserte på den bosniske krisen, da han ignorerte risikoen for egen helse for å arbeide for å få til konsensus blant de allierte for de nødvendige, militære tiltakene. De alliertes beslutning om å sette i gang NATOs første luftkrig Operation Deliberate Force, den 30. august 1995 bidro til å føre alle de krigførende parter til fredsforhandlinger i Dayton, Ohio, og resulterte i deployeringen av en NATO-ledet fredsbevarende styrke til Bosnia og Hercegovina, som fortsatt bygger fred og stabilitet der til dags dato. Denne banebrytende intervensjonen fant sted ett år etter Wörners død, men han fortjener mye av rosen for å gjøre grunnarbeidet for operasjonen, som han følte ikke bare var moralsk forsvarlig, men en passende rolle for Alliansen hvis den skulle være i stand til å møte nye sikkerhetsutfordringer.

Trolig ville Wörner også ha talt sterkt for en robust, militær intervensjon i Kosovo ettersom sikkerhetssituasjonen der forverret seg i løpet av 1998 og 1999, slik som hans etterfølger generalsekretær Javier Solana gjorde. Selv om Wörner døde mer enn fire år før Operation Allied Force, var presedensen allerede satt for NATOs militære innsats i 1999 i Bosnia og Hercegovina. I denne forbindelse ble nok en gang hans visjon for NATO virkeliggjort i Alliansens reaksjon på bruddene på menneskerettighetene i Kosovo.

På grunnlag av Wörners beslutning om å se NATO handle på grunnlag av sitt "globale ansvar", ville han uten tvil også ha likt mye av den politikken som Alliansen nå følger i forhold til den større verden. Dette omfatter NATOs middelhavsdialog, Initiativet for Sørøst-Europa, Alliansens konflikthindrende aktiviteter i Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia*, dens fredsbevarende rolle i Afghanistan, og dens engasjement i Irak. Wörner ønsket en allianse som ville legge status quo bak seg og vise sin fortsatte relevans. Etter 1994 har dette skjedd på mange fronter.

Nyere utfordringer

En del av Wörners renommé bygger på hans vilje til å snakke åpent om det han mente var rett. Som generalsekretær, hvis rolle er å bygge konsensus i Det nord-atlantiske råd, men kan ikke ta de alliertes beslutninger for dem, var hans vilje til å ta uavhengige posisjoner og argumentere hardt for dem eksepsjonell. Selv om han huskes som en førsteklasses diplomat som opprettholdt utmerkede forbindelser med alle medlemmer og ambassadører, var han personlig ikke redd for å utfordre medlemslandene til å inngå kompromiss, tilpasse og utvikle seg til Alliansens beste. I denne forbindelse, på samme måte som hans etterfølgere, ville han ha arbeidet for forbedring og investering i allierte forsvarsevner. Både som Tysklands forsvarsminister i årene 1982 til 1988, og som NATOs generalsekretær, var han en tydelig og konsekvent støttespiller for forsvarsmodernisering. Når landene reduserte sine forsvarsutgifter, var man sikker på å få en passende reaksjon fra Wörner.

Transatlantiske uoverensstemmelser over Irak i de seneste år ville uten tvil ha blitt dypt urovekkende for Wörner, akkurat som NATOs uenighet over Bosnia og Hercegovina frustrerte ham et tiår tidligere. Uansett hans personlige holdning til Irak (som han ville ha gjort helt klar), ville han uten tvil ha kjempet for en felles, transatlantisk posisjon ved enhver anledning, slik han gjorde under Golfkrigen i 1991. Uten tvil ville hans pågående, kompromissløse og enkelte ganger uavhengige synspunkter ha vært en faktor i debatten. Som en forkjemper for NATO og dens historiske partnerskap ville han ha ledet saken for transatlantisk enhet, slik han gjorde i så mange andre vanskelige spørsmål som NATO sto overfor under hans ledelse.

Nå, ti år senere, har NATO tilpasset seg, utviklet seg og gjort fremgang i tråd med mye av det som Wörner ønsket. Hans visjon for NATO, selv om den bare ble delvis gjennomført før hans død, har hatt en varig innflytelse på Alliansens pågående utvikling. Enda viktigere er det at NATO har fått fred med sine tidligere kommunistiske rivaler, og har akseptert nye oppgaver som utvider dens rolle langt utover dens tradisjonelle grenser. Mens det fortsatt finnes politiske utfordringer og uoverensstemmelser innen NATO, slik det alltid vil i en allianse som består av 26 suverene stater, gir arven etter Wörner og hans visjon en nøkkel til forståelse av Alliansens rolle i begynnelsen av det 21. århundre.

Ryan C. Hendricksen er tilknyttet professor i politisk vitenskap ved Eastern Illinois University og forfatter av "THE CLINTON WARS: THE CONSTITUTION, CONGRESS AND WAR POWERS" (Vanderbilt University Press, 2002). Han driver for tiden forskning i forbindelse med en bok om NATOs generalsekretærer.


*Tyrkia anerkjenner Republikken Makedonia med dens konstitusjonelle navn.