Rebecca Moores bok ”NATO’s New Mission” gir en viktig, historisk beskrivelse av Den transatlantiske alliansen siden slutten av den kalde krigen. Hun klarer å trenge inn i hodene til de som tok de politiske beslutningene og som ble tvunget av begivenhetene til å transformere NATO. Hun viser også hvordan disse hendelsene ikke lenger gjorde det nødvendig med en statisk allianse som avskrekket en monolittisk, sovjetisk trussel, men at det trengtes en dynamisk, institusjonell kraft, som utvider og bevarer vestlige, liberale verdier i Øst-Europa og utenfor.

Dette er intellektuell og diplomatisk historie på sitt aller strengeste. Antall fotnoter i enkelte kapitler kommer opp i flere hundre.

En nøye gjennomlesing av ”note”-delen viser faktisk at dr. Moore har studert de fleste, om ikke alle, NATOs offisielle dokumenter.

Utover det har hun lest mange betydelige, akademiske artikler, talløse utdrag både fra nye sentrale nyhetskilder og allierte erklæringer, og tilsynelatende intervjuet nesten enhver, relevant NATO-embetsmann, både som direkte kilde og som bakgrunn.

Kort sagt får dr. Moore beste karakter på sin NATO-hjemmelekse. Og dermed vil enhver som studerer NATO-spørsmål få gjort sin hjemmelekse lettere.

Det bildet som kommer til syne fra dette fjell av forskning er av et NATO som blir stadig mer politisk i sin misjon. Dr. Moore viser oss at dette hovedsakelig er fordi allierte politiske og intellektuelle ledere har begynt å forstå at de stadig mer komplekse og asymmetriske truslene som Alliansen møter krever politiske, så vel som rent militære reaksjoner. Dette er essensen i den ”omfattende tilnærmingen” som nå er mantraet for Alliansens aktiviteter.

Fordelen ved dette fugleperspektivet over hendelsene er at det beskriver den intellektuelle evolusjonen blant allierte kommentatorer og beslutningstakere siden tidlig på 1990-tallet. Dr. Moore viser at NATOs fornyede målbevissthet var grunnlaget for Alliansens voksende rolle i verden etter den 11. september.

I kjernen av denne gradvise, allierte forståelsen av NATOs fortsatte nytteverdi var den ideen som tidligere generalsekretær i NATO, Javier Solana, ga uttrykk for, om at sikkerhet ”er det vi gjør ut av det”: de rette institusjonene, basert på de rette verdiene, kan bygge den sikkerheten og den stabiliteten som vi ønsker. Samtidig plukkes argumentene fra realistiske NATO-skeptikere, som enten spådde Alliansens oppløsning eller motsatte seg utvidelse, fra hverandre og forkastes.

Det er, imidlertid, to viktige ulemper ved et slikt synspunkt.

Den første er at det portrettet som dukker frem er beskrivende i stedet for forutseende. Det ser bakover til der Alliansen har vært – i stedet for å beskrive hvordan den må utvikles. Her er det ingen konkrete anbefalinger til beslutningstakerne, annet enn en oppfordring om at Den transatlantiske allianse må fortsette å utvikle seg politisk så vel som militært.

I tillegg er det en uunngåelig hulhet i denne NATO-hovedkvartersentriske analysen. Man våger å spørre: kan NATOs virkelige skjebne være annerledes enn de scenarioene som presenteres av NATOs og allierte beslutningstakere?

Vi får utstrakt kommentar fra de som er innenfor prosessen – men hva med dem utenfor, som lever i det vage ”utenfor området” som berører NATO i så stor grad?

En viss mengde feltarbeid, som direkte undersøker Alliansens arbeid i Afghanistan, Irak og andre steder, kunne ha gitt en viktig vikelighetskontroll på de ustoppelige, optimistiske uttalelsene som kommer fra NATO-hovedkvarteret. Mangelen på et slikt perspektiv vil være en passende slegge for alle som ønsker å angripe dr. Moores avhandling for å være uten kontakt med realitetene på bakken.

Til tross for arbeidets betydelige verdi, må et siste motargument være at de hvis synspunkter mangler i denne historien er de spillerne som vil spille den mest avgjørende rollen i NATOs ”nye misjoner”: eksisterende eller potensielle partnere, afghanerne, befolkningen i Midtøsten, australiere, japanere og andre. På denne måten forteller boken oss mye om hvordan Alliansen vil ønske å se seg selv i fremtiden, mer enn hvordan den faktisk vil utvikle seg.

På sitt beste er dette arbeidet en fin, diplomatisk historie om Alliansen etter slutten av den kalde krigen. Den har sterke argumenter om NATOs fortsatte relevans som vil høres godt for de troende i det transatlantiske forholdet.

På sitt minst interessante er dr. Moores direkte prosa fantasiløs og kun omskriving av gamle fraser.

Et større og derfor mer komplett arbeid ville ha beveget seg ut av NATOs hode og inn i verden rundt det.

Kanskje det vil være hennes neste bok.