Nicola de Santis beskriver hvordan NATO smir samarbeidsforbindelser med landene rundt Middelhavet og i det større Midtøsten.

Ti år etter at NATO åpnet en sikkerhetsdialog med landene i det utvidete middelhavsområdet, Middelhavsdialogen, inviterte Alliansen deltakerlandene til sitt toppmøte i Istanbul for å etablere en mer ambisiøs og utvidet samarbeidsramme, og dermed heve dens status til et virkelig partnerskap. Samtidig lanserte NATO-lederne Samarbeidsinitiativet fra Istanbul (ICI), et atskilt, men utfyllende program for å fremme praktisk samarbeid med landene i det større Midtøsten, og begynner med medlemmene av Samarbeidsrådet i Gulfen (GCC).

Den styrkede Middelhavsdialogen og Samarbeidsinitiativet fra Istanbul danner nå grunnlaget for alliert partnerskapsinnsats i middelhavsområdet og det større Midtøsten, og vil dermed medføre et omfattende program med betydelig rekkevidde i den arabiske verden.

De forslagene som ble godkjent av de allierte lederne på toppmøtet i Istanbul både for Middelhavsdialogen og for Samarbeidsinitiativet fra Istanbul, hadde blitt forberedt på en rekke møter mellom NATOs visegeneralsekretær, ambassadør Alessandro Minuto Rizzo, og representanter fra både middelhavs- og GCC-land. Videre representerer de begynnelsen på en langsiktig samarbeidsprosess som vil kreve aktivt engasjement av middelhavs- og midtøstenland i en ånd av felles eierskap for å lykkes. Derfor står interesserte land i regionen fritt til å velge å engasjere seg med NATO og å bestemme farten på og omfanget av dette engasjementet. Alliansen ønsker ikke å pålegge dem noe, men heller ta hensyn til mangfoldet og de spesielle behov i utviklingen av samarbeidsprogrammer.

Oppgradering av Middelhavsdialogen

Middelhavsdialogen ble lansert for å bidra til regional sikkerhet og stabilitet; oppnå bedre gjensidig forståelse mellom NATO og dens middelhavspartnere; fjerne misoppfatninger om Alliansen blant deltakerlandene; og fremme gode og vennlige forbindelser over hele regionen. Videre utfyller den andre internasjonale initiativer overfor regionen, slik som Barcelona-prosessen til Den europeiske union og Middelhavsinitiativet til Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE).

Selv om målene er de samme i dag, har Middelhavsdialogen både blitt utvidet og styrket i løpet av det siste tiår. Antall deltakerland har vokst fra fem medlemmer til å begynne med - Egypt, Israel, Mauritania, Marokko og Tunisia - som NATOs utenriksministere inviterte til å bli med på sitt møte i Brussel i desember 1994, til syv, med inntak av Jordan i 1995 og Algerie i 2000. Tiltak for praktisk samarbeid beskrives i et årlig Arbeidsprogram som omfatter en lang rekke aktiviteter inkludert informasjon og presse; sivil kriseplanlegging; vitenskap og miljø; krisehåndtering; forsvarspolitikk og strategi; små og lette våpen; global, humanitær mineaksjon; spredning; og et program for militært samarbeid.

I Istanbul tilbød de allierte lederne å heve Middelhavsdialogen til et reelt partnerskap med følgende mål: styrke eksisterende politisk dialog; oppnå interoperabilitet; utvikle forsvarsreform; og bidra til kampen mot terrorisme.

Disse målene kan nås gjennom styrket samarbeid innen en rekke prioriterte områder som er listet opp i det politiske dokumentet A more Ambitious and Expanded Framework for the Mediterranean Dalogue. Disse omfatter å forklare NATOs transformasjon og samarbeidsinnsats via felles offentlige, diplomatiske initiativer; å fremme demokratisk kontroll av de væpnede styrker og gjøre åpenhet innen nasjonal forsvarsplanlegging og budsjettering lettere; bekjempe terrorisme via effektiv etterretningsdeling og maritimt samarbeid; bidra til Alliansens arbeid vedrørende trusler som masseødeleggelsesvåpen og deres leveringsmidler utgjør; fremme samarbeid der NATO kan bidra innen grensesikkerhetområdet; styrke samarbeidet innen sivil kriseplanlegging; og fremme samarbeid mellom militære styrker gjennom deltakelse i utvalgte, militære øvelser og tilhørende utdannings- og treningsaktiviteter, og dermed bedre middelhavspartnernes evne til å bidra til NATO-ledede operasjoner.

I forbindelse med NATO-ledede operasjoner har ett middelhavsdialogland, Marokko, for tiden tropper deployert både i Stabiliseringsstyrken i Bosnia og Hercegovina og i Kosovo-styrken i Kosovo, og ytterligere to, Egypt og Jordan, har bidratt med styrker til de NATO-ledede operasjonene i Bosnia og Hercegovina tidligere. Middelhavsdialogland kan også ønske å bli med i Operation Active Endeavour, Alliansens maritime misjon for å oppdage, avskrekke og avbryte terroristaktivitet i middelhavsområdet.

Middelhavsdialogens politiske dimensjon kan bli styrket av økede konsultasjoner på arbeids- og ambassadørnivå i multilaterale (NATO+7) og bilaterale (NATO+1) formater, så vel som gjennom organisering av ad-hoc møter på ministernivå eller til og med på stats- og regjeringssjefsnivå. Det første møtet mellom NATOs og Middelhavsdialogens utenriksministere vil finne sted i desember for å feire 10-årsjubileet for etableringen av Middelhavsdialogen.

I tillegg til slike eksisterende redskaper som det årlige Arbeidsprogrammet, kan Middelhavsdialogens praktiske dimensjon bli ytterligere styrket ved å bruke en rekke mekanismer som opprinnelig ble utviklet innen rammen av Partnerskap for fred. Disse inkluder muligheten for støtte gjennom NATOs fondsmidler. Det kan også inkludere handlingsplaner som dekker en lang rekke temaer som vil danne grunnlag for praktisk, emnespesifikt samarbeid; individuelle samarbeidsprogrammer som gir rom for selvdifferensiering; bruk av eksisterende PfP-aktiviteter og redskaper for å bedre evnen til Alliansens og middelhavspartnernes styrker til å operere sammen i fremtidige, NATO-ledede operasjoner; styrket deltakelse i passende PfP-øvelser; og styrket samarbeid innen vitenskapelige og miljømessige felt.

Samarbeidsinitiativet fra Istanbul

Samarbeidsinitiativet fra Istanbul søker å styrke sikkerhet og regional stabilitet gjennom et nytt, transatlantisk engasjement med det større Midtøsten og er utfyllende til, men forskjellig fra andre internasjonale initiativer, slik som EUs, G8s eller OSSEs. En måte å bidra til å oppnå dette er ved å fremme bilateralt samarbeid med interesserte land i regionen gjennom praktiske aktiviteter der NATO kan gi noe av verdi.

Nærmere bestemt har NATO identifisert en rekke områder for praktisk samarbeid, som alle er beskrevet i det offisielle ICI policy document som ble gitt ut i kjølvannet av toppmøtet. De gir tilpassede råd om forsvarsreform, forsvarsbudsjettering, forsvarsplanlegging og sivil-militære forhold; fremmer samarbeid mellom militære styrker for å bidra til interoperabilitet gjennom deltakelse i utvalgte, militære øvelser og beslektete utdannings- og treningsaktiviteter, som kan bedre deltakerlandenes styrkers evne til å operere sammen med Alliansens styrker for å bidra til NATO-ledede operasjoner i samsvar med FN-charteret; kjempe mot terrorisme, inkludert gjennom informasjonsdeling og maritimt samarbeid; bidra til Alliansens arbeid vedrørende trusler som utgjøres av masseødeleggelsesvåpen og deres leveringsmidler; fremme samarbeid der det passer og der NATO kan tilføre verdi på områder som grensesikkerhet, spesielt i forbindelse med terrorisme, håndvåpen og lette våpen, og kampen mot illegal trafficking; og fremme samarbeid innen områder av sivil kriseplanlegging.

Dette gjør at landene kan observere og/eller delta i utvalgte NATO/PfP-øvelser eller til og med bidra til NATO-ledede fredsbevarende operasjoner. Ett GCC-land, De forente arabiske emirater, har faktisk allerede gitt et betydelig bidrag til den NATO-ledede operasjonen i Kosovo. I tillegg kan landene bli med i Operation Active Endeavour. De kan også utnytte NATO-støttede programmer og treningssentre utviklet innen rammen av Partnerskap for fred, inkludert kurs om sivil kriseplanlegging.

NATOs hovedfokus er på seks individuelle GCC-medlemmer: Bahrain, Kuwait, Qatar, Oman, Saudi Arabia og De forente arabiske emirater. Samarbeidsinitiativet fra Istanbul er imidlertid åpent for alle interesserte land i det større Midtøsten som er enige i dets mål og innhold, inkludert bekjempelse av terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen. For å lykkes er det faktisk nødvendig med deres engasjement.

Samarbeidsinitiativet fra Istanbul og Middelhavsdialogen er separate, men utfyllende programmer som tjener samme mål, nemlig å bygge sterke samarbeidsbånd med landene i Middelhavet og det større Midtøsten. Ytterligere land kan bli invitert til å delta i begge programmene.

Spørsmålet om NATO og Israel-Palestina-konflikten er stadig oftere diskutert i politiske-, akademiske- og mediekretser. Spørsmålet er imidlertid for tiden ikke på NATOs agenda. Når det er sagt, har de allierte gjort det klart i ICI policy document at: "Utvikling mot en rettferdig, varig og omfattende løsning av Israel-Palestina-konflikten bør fortsatt være en prioritet for landene i regionen og det internasjonale samfunnet som et hele, og for at sikkerhets- og stabilitetsmålene i dette initiativet skal lykkes."

Når det gjelder mulig medlemskap for de palestinske myndigheter i enten Middelhavsdialogen eller i Samarbeidsinitiativet fra Istanbul vil hver interessert part, inkludert de palestinske myndigheter, bli vurdert av Det nord-atlantiske råd på et sak-til-sak grunnlag og på sine egne resultater.

Bygging av broer gjennom offentlig diplomati

I løpet av ambassadør Minuto Rizzos konsultasjoner i regionen ble det klart at vellykket implementering av både Middelhavsdialogen og Samarbeidsinitiativet fra Istanbul krevde en bedre forståelse for NATO og dets programmer i middelhavs- og midtøstenlandene. Allierte og partnerne er enige om at den beste måten å oppnå dette vil være gjennom en felles, offentlig, diplomatisk innsats. Et slikt program vil ha som mål å skape en bedre forståelse for NATOs transformasjon og dagens politikk, særlig der den er knyttet til Middelhavsdialogen og ICI-landene, øke oppmerksomheten om de positive elementene som partnerskap med NATO kan tilby; og oppnå bedre gjensidig forståelse og avskaffe alle misoppfatninger om NATO blant befolkningen i middelhavsdialog- og ICI-landene.

Selv om Alliansens omfattende fellesaktiviteter nødvendigvis vil ha større innflytelse på oppfatningene av NATO i middelhavsdialog- og ICI-landene enn selv den mest effektive informasjonskampanje, har Alliansen en ekstremt god historie å formidle. Den mest vellykkede og mektige alliansen i historien har holdt freden i Europa under Den kalde krigen og har etter det transformert seg til å møte utfordringene i dagens hurtig endrende sikkerhetsmiljø. I denne prosessen har den smidd nye samarbeidspartnerskap som har gitt praktiske fordeler til både allierte og partnere. Videre har NATO, gjennom sine fredsstøtteoperasjoner - fra Balkan til Afghanistan - og sammen med andre, internasjonale aktører, bidratt til å etablere et sikkert miljø for at politisk, sosial og økonomisk gjenoppbygging kan finne sted etter en konflikt, noe som også har vært til direkte fordel for de muslimske samfunnene som bor der.

Istanbul, åstedet for det siste NATO-toppmøtet som har gitt navn til Samarbeidsinitiativet fra Istanbul, er på mange måter symbolsk for det Alliansen har blitt til. Beliggende i skjæringspunktet for sivilisasjoner, kulturer og religioner, danner byen en fysisk bro mellom Europa og Asia. Det er imidlertid ved å bygge politiske broer og arbeide sammen for å overvinne uenigheter at de sikkerhetsutfordringene som vi alle står overfor i dag, kan håndteres effektivt.

I de seneste år har Alliansen fokusert sitt informasjonsarbeid i regionen mot opinionsledere, hvis innflytelse og posisjon i sine samfunn kan hjelpe NATOs budskap med å nå et større publikum. På denne måten har NATOs avdeling for offentlig diplomati allerede identifisert viktige opinionsledere i middelhavs- og midtøstenland og smidd forbindelser med akademikere fra universiteter, tenketanker og institutter for strategiske og internasjonale studier, så vel som med parlamentarikere og journalister. Det har også brakt opinionsskapere på høyt nivå til NATO, og med hjelp av tilsvarende finansiering fra andre institusjoner, vært med på å støtte en rekke internasjonale konferanser som omfatter andre. Hvert år siden 1995 har NATO organisert en internasjonal idemyldringskonferanse om sikkerhet i det større middelhavsområdet, som involverer ambassadører fra både middelhavsdialog- og NATO-land, så vel som internasjonalt anerkjente forskere. I mai i år organiserte den en ambassadørkonferanse ved NATOs forsvarshøyskole i Roma, og samlet for første gang deltakere fra NATO-, middelhavsdialog- og ICI-land.

Utfordringene som NATO står overfor i middelhavsområdet og i det større Midtøsten er svært ulike, men absolutt ikke mindre vanskelige og komplekse enn de som Alliansen sto overfor i begynnelsen av dets samarbeidsforbindelser med landene i Sentral- og Øst-Europa. Videre er transformasjonen av forholdet mellom motstandere som eksisterte under Den kalde krigen, til omfattende integrering av landene i den regionen i euro-atlantiske strukturer bemerkelsesverdig med enhver målestokk. Fra begynnelsen innebar den oppgaven en stor innsats for å overvinne fordommer, håndtere misoppfatninger og bygge gjensidig tillit og forståelse gjennom en felles, offentlig diplomatisk kampanje, og arbeide sammen med myndigheter, så vel som å hjelpe til med å bygge frivillige organisasjoner som er i stand til å ta ledelsen i diskusjonen hjemme.

En liknende innsats er nødvendig i dag, basert på erkjennelsen om at å bygge broer med middelhavsområdet og Midtøsten fortjener samme grad av oppmerksomhet i NATO som det å overvinne arven etter delingen av Øst og Vest tidlig på 1990-tallet. Å utvide NATOs offentlige, diplomatiske innsats overfor regionen betydelig, sammen med våre partnere, vil være et første og avgjørende skritt i denne retning.