Gå til NATO hjemmeside
Gå til NATO Nytts hjemmeside
      Dette nummer: Vår 2004 Tidligere utgaver  |  Språk
Gå til NATO hjemmeside
 Innhold
 Forord
 Sammendrag
 Debatt
 Intervju
 Bokanmeldelse
 Spesial
 Militære saker
 Statistikk
 Bidragsytere
 Bibliografi
 Lenker
 Neste nummer
Gå til NATO Nytts hjemmeside Kontakt redaktør/abonnement Utskriftsvennlig versjon

Send denne artikkelen til en venn

Vurdering av NATOs middelhavsdialog


Å arbeide med NATO: Egyptere, jordanere og
marokkanere (på bildet over) har alle deltatt i NATO-
ledede operasjoner på Balkan (© SFOR)

Mohamed Kadry Said tilbyr en sydlig vurdering av NATOs middelhavsdialog, ti år etter at den ble etablert.

I det tiår som har gått siden NATO lanserte sin Middelhavsdialog, har det strategiske miljøet i det euro-atlantiske området, Midtøsten og utenfor endret seg til nesten det ugjenkjennelige. I kjølvannet av terroranslagene mot De forente stater den 11. september 2001 og de amerikansk-ledede operasjonene i Afghanistan og Irak, har Alliansen begynt å spille en mye større rolle på den internasjonale scenen, og den mer omfattende middelhavsregionen og det større Midtøsten synes i stadig større grad å være områder for fremtidig fokus. Mens det er åpenbart potensial for å oppgradere NATOs engasjement i denne delen av verden, må Alliansen arbeide med å utvikle en tosidig forbindelse med de arabiske landene og også ta opp deres sikkerhetsbekymringer.

Hittil har NATOs middelhavsdialog hovedsakelig vært politisk, og tjent til å fremme en større forståelse for NATOs politikk og aktiviteter i dialoglandene, samtidig som den undersøker deres sikkerhetsbehov. På denne måten har informasjonsutveksling vært i hjertet av dialogen via Gruppen for middelhavssamarbeid, et forum som ble etablert på Alliansens toppmøte i Madrid i 1997. Gjennom dette holder de allierte regelmessige, politiske diskusjoner med enten individuelle dialogpartnere, det såkalte 19 (nå 26) +1-formatet, eller alle de syv dialoglandene - Algerie, Egypt, Israel, Jordan, Mauritania, Marokko og Tunisia - det såkalte 19 (nå 26) +7-formatet.

Til tross for Dialogens politiske natur, ligger mange vanskelige sikkerhetsspørsmål tett opp til overflaten. Økonomiske interesser og energisikkerhet er helt klart sentralt for NATOs middelhavspolitikk, ettersom rundt 65 % av den olje og gass som brukes i Vest-Europa passerer gjennom Middelhavet. Videre har sikkerhetsanalytikere lenge spådd at kombinasjonen stillestående økonomi og eksplosiv økning av befolkningene i Nord-Afrika, vil representere langsiktige, strategiske utfordringer for Europa i form av illegal migrasjon og til og med terrorisme. Samtidig berører spredning av missiler i Midtøsten og Nord-Afrika direkte Europas sikkerhet og handlefrihet i Middelhavet.

Fra første dag har imidlertid NATOs middelhavsdialog så vel som alle liknende dialog- og samarbeidsinitiativer, inkludert EUs Barcelona-prosess, blitt hemmet av motstridende forventninger blant de allierte på den ene side og de arabiske dialoglandene på den andre. Europa og USA synes å tro at politisk dialog, diskusjoner og informasjonsutveksling må være startpunktet for en forbindelse for å bygge tillit og stimulere konstruktivt samarbeid. I kontrast foretrekker de arabiske dialoglandene å starte med de vanskelige spørsmålene, spesielt inkludert de som er knyttet til den arabisk-israelske konflikten.

Å bekjempe terrorisme og frigjøre Midtøsten fra masseødeleggelsesvåpen var prioriteter for de arabiske dialoglandene på 1990-tallet, om enn ikke for NATO. De arabiske landenes halvhjertede deltakelse i både Barcelona-prosessen og Middelhavsdialogen var en reaksjon på tilbakeslag i fredsprosessen i Midtøsten. Ulikheter i perspektiv har stått som en barriere mot konstruktiv tenkning for regionens fremtid.

Alliansens strategiske konsept fra 1999 antydet allerede for de arabiske dialoglandene et skifte i potensielle NATO-oppgaver til å omfatte håndtering av et mer variert sett av risikoer, hvorav mange kommer sørfra. Denne utvidede tolkningen av NATOs mandat førte uunngåelig til at landene i sør stilte spørsmål om de geografiske grenser for Alliansens aktivitet. Videre har disse spørsmålene ført til bekymring om hvor villige enten Alliansen eller de enkelte allierte er til å handle uten uttalt FN-støtte, som følge av NATOs intervensjon i Kosovo og den amerikansk-ledede Irak-krigen.

Dialogresultater

Alliansen må søke å utvikle en tosidig forbindelse med araberlandene og også ta opp deres sikkerhetsinteresser.

I løpet av årene har NATO støttet en rekke konferanser og seminarer for representanter fra NATO og dialoglandene. Den første av disse konferansene ble holdt i Roma, Italia, i november 1997 om Fremtiden for NATO-dialogen fulgt av en konferanse holdt i Valencia, Spania, i februar 1999 om Middelhavsdialogen og det nye NATO. Mens Roma-konferansen bidro til å identifisere praktiske samarbeidsdimensjoner for dialogen, var Valencia-konferansen den første muligheten for ambassadører fra både NATO og de daværende seks middelhavspartnerne til å møtes for å diskutere veien videre.

Andre praktiske dialogaktiviteter har omfattet institusjonelle stipender, sivil kriseplanlegging og forskersamarbeid. I 1998 inviterte Alliansen middelhavsdialoglandene til å delta i dets Institusjonelle stipendprogram. Fire slike stipender har siden blitt gitt til middelhavsdialogland. Ellers har parlamentarikere, opinionsledere, akademikere, journalister og embetsmenn fra middelhavsdialoglandene deltatt i besøk i NATO-hovedkvarteret. En rekke dialogseminarer har funnet sted under ledelse av Spesialgruppen for Middelhavet med deltakelse av lovgivere fra NATO, dialogland og ikke-dialogland, så vel som representanter fra internasjonale organisasjoner. Videre har tre dialogland fått observatørstatus i NATOs parlamentariske forsamling: Marokko og Israel i 1994, og Egypt i 1995.

Representanter fra dialoglandene har vært til stede på sivile kriseplanleggingskurs på NATO-skolen i Oberammergau, Tyskland, og andre steder. Forskere fra dialoglandene har deltatt i NATO-støttet, avanserte forskningsarbeidsgrupper og andre initiativer innen rammen av NATOs vitenskapsprogram.

Middelhavsdialogens militære dimensjon omfatter observasjon av NATOs og PfPs øvelser på sjø og land, besøk til NATOs militære institusjoner, utveksling av stabsoffiserer, og deltakelse i arbeidsgrupper og seminarer. Selv utenfor rammen av Middelhavsdialogen har Egypt, Jordan og Marokko deltatt i Alliansens fredsstøtteoperasjoner i Bosnia og Hercegovina, under både IFOR og SFOR. Jordanske og marokkanske tropper er for tiden med i de NATO-ledede KFOR-operasjonene i Kosovo.

Utvikling av dialogen

Før terroranslagene den 11. september 2001 og krigene i Afghanistan og Irak, var tenkningen om styrking av Dialogen begrenset. Med unntak av en rapport fra den amerikanske tenketanken RAND Corporation, hadde den tendens til å fokusere på å øke hyppigheten av politiske diskusjoner, tilby nye muligheter til ambassadørmøter, oppmuntre dialoglandene til å organisere liknende begivenheter som konferansene i Roma og Valencia, og etablere direkte bånd mellom NATOs internasjonale, militære stab og de væpnede styrker i dialoglandene.

RAND-studien, med tittelen The future of NATO's Mediterranean Initiative: Evolution and Next Steps og ble offentliggjort i 1999, la frem flere politiske anbefalinger. Disse inkluderte tiltak med mål om å forsterke den frivillige dimensjonen; reformulere regionens sikkerhetsagenda til å omfatte terrorisme, energisikkerhet, flyktningstrømmen, sivil kriseplanlegging, og spredning av WMD; utvikling i retning praktiske, PfP-aktige, forsvarsrelaterte aktiviteter; gjøre parlamentarisk aktivitet til en formell del av Dialogen; etablere et krisehindrings- og tillitskapende nettverk for Middelhavet; utføre bilaterale forsvarsøvelser; etablere et nettverk for forsvarsstudier mellom NATO og Middelhavsregionen; og styrke Dialogens økonomi. Rapporten anbefalte også en mulig sydlig utvidelse av NATO for "ytterligere å svekke NATOs tradisjonelle fokus på Sentral-Europa og åpne mye muligheter for engasjement i Sør".

Dagens sikkerhetsmiljø er imidlertid så endret fra det som rådet i 1990-årene at tre grunnleggende forhold må tas i betraktning når man vurderer fremtidige utsikter for Middelhavsdialogen. Disse er geografi; mekanismer for endring; og et nytt verdisystem.

Geografi: Etter den 11. september og krigene i Afghanistan og Irak har det mulige geografiske området for sikkerhetssamarbeid mellom NATO og dialoglandene utvidet seg østover helt til Afghanistan og muligens enda lengre. Videre, ettersom dialoglandene tidligere var utenfor det nord-atlantiske området og derfor utenfor Alliansens sikkerhetssystem, er dagens trusler av en slik art at fysiske grenser i økende grad er meningsløse. Den geografiske situasjonen for ethvert sikkerhetssystem er en avgjørende faktor i planlegging, trening, kommando og kontroll, strategisk transport, og etterretningsoperasjoner. Geografi kan også diktere nye typer oppgaver og operasjoner. Ettersom Egypt, Jordan og Marokko allerede har arbeidet under NATO-kommando på Balkan, kan de samme landene nå vurdere å sende tropper til den NATO-ledede operasjonen i Afghanistan eller bli med i Allianse-operasjoner andre steder for å bekjempe terrorisme og WMD-spredning.

Mekanismer for endring: Hvis "geografi" viser til et område, gjelder "mekanismer for endring" tidsfaktoren og hvor mye det haster, effektivitet, kostnader og mulige sideeffekter som er involvert. "Clinton-tilnærmingen" til det sørlige og østlige Middelhav med dens vekt på dialog, traktater, tillitskaping og økonomiske insentiver, har allerede blitt erstattet av en påtrengende, forkjøps- og intervensjonistisk politikk. Mens den intervensjonistiske tilnærmingen reiser etiske, juridiske og politiske spørsmål, forutsetter den også både regionalt og internasjonalt ansvar for stabilisering og gjenoppbygging. Krigene i Afghanistan og Irak synes allerede å ha øket farten på endringene innen regionen og har ført til en rekke lokale initiativer, inkludert planer for å reformere Den arabiske liga, sosiale, demokratiske og menneskerettighetsreformer i Egypt, og Libyas ensidige beslutning om å gi opp sine masseødeleggelsesvåpen.

Nytt verdisystem: Den mer intervensjonistiske, amerikanske tilnærmingen til Midtøsten ledsages av et forsøk på å endre verdisystemet i regionen for å bringe det mer i tråd med vestlige, demokratiske modeller. Denne prosessen og den enorme maktubalanse forårsaket av den amerikanske, militære tilstedeværelse og den ujevne fordelingen av avanserte våpen i regionen, kan føre til ytterligere ustabilitet og muligens til og med føre til flere terrorhandlinger. Ved å prøve å ta opp de kulturelle aspekter ved sikkerhet og fremme verdier som demokrati, menneskerettigheter og åpent samfunn, vil det bli enda viktigere å lage nye, operative konsepter og samarbeidsstrategier mellom NATO, dialoglandene og andre aktører i regionen.


Veien videre

Hele situasjonen antyder å fremme dialogen til praktisk samarbeid på en lang rekke nye områder, inkludert følgende:

Bekjempe terrorisme: Dette burde være sentralt for enhver sikkerhetssamarbeidsstrategi med vekt på å bekjempe trusselen mot energiindustriens infrastruktur. Sårbarheten av livsviktige handelslinjer gjør trusselen om energiterrorisme svært reell. Som følge av det vil ethvert koordinert terroranslag mot energifasiliteter forårsake alvorlige forstyrrelser i globale energiforsyninger og verdensøkonomien, og kan omfatte store tap.

Bekjempe WMD-spredning: Dette vil innebære samarbeid for å stoppe flyten av WMD, deres leveringsmidler, deler og tilhørende materiell til sjøs, i luften og på land. Målet må være å tilpasse strømlinjeformede prosedyrer for rask utveksling av relevant informasjon vedrørende mistanke om spredningsaktivitet, og maksimere koordineringen mellom partnernes innsats for å stoppe dette.

Katastrofehjelp og humanitære hjelpeoppdrag: Gjenoppbyggingserfaringen i Irak etter krigen har vist betydningen av å utvikle en rask reaksjonsevne for å fylle hullene i assistansen umiddelbart etter en konflikt. Slik assistanse er avgjørende for at gjenoppbygging kan begynne.

Minefjerningsoperasjoner: Humanitær minerydding har blitt en integrert del av fredsbyggingsoperasjoner. I tillegg til å være farlige, representerer miner også en hindring for økonomisk utvikling av hele regioner. Som følge av det kan samarbeid på dette området hjelpe til med å øke solidariteten mellom NATO og dialog­landene.

Fredsbevarende operasjoner: Fredsbevaring vil trolig være et viktig og fruktbart område for samarbeid og tillitskaping. I tillegg til treningsaktiviteter, kan samarbeid på dette området utvides til felles styrkeplanlegging, etablering av regionale fredsbevarende moduler, og militær deltakelse i katastrofehjelp og humanitære kriseoppdrag.

Felles medieoperasjoner: Kulturelle faktorer kan gjøre felles medieoperasjoner til å bidra til å fremme økonomiske, militære og demokratiske reformer.

Bygging av regional infrastruktur Deler av middelhavsregionen mangler den nødvendige infrastrukturen for å knytte landene til hverandre og utføre effektive, militære operasjoner. Konstruksjon av veier, flyplasser, energi- og informasjonsnettverk er avgjørende for både sikkerhet og regional utvikling.

Middelhavsdialogen har helt klart kommet langt i det siste tiår, og, som tilsiktet, har den gitt både NATO og dialoglandene en mulighet til å begynne å bli kjent med hverandre. Den er allerede et effektivt redskap for informasjonsdeling over Middelhavet, så vel som et nyttig tillitskapende forum. Etter å ha blitt utvidet en gang for å ta inn Algerie, bør døren fortsatt være åpen for andre land. Ettersom Jordan, en av de opprinnelige dialogmedlemmene, strengt tatt ikke er et middelhavsland, bør det ikke være geografiske begrensninger for ytterligere deltakelse. Dette kan derfor gradvis utvides til å inkludere Irak, Libya, Libanon, Syria, flere gulfstater og til og med Iran. Eksempelet med Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa, som med tiden utviklet seg til Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, er instruktiv ettersom den fremfor alt søkte å være en inkluderende institusjon og få inn et maksimalt antall land.

Hittil har Middelhavsdialogen generelt hatt en lav profil i regionen. Tidlige oppfatninger i dialoglandene var en blanding av kritikk og aksept, fordi de endelige målene for dette initiativet ikke var klart, verken for sikkerhetsspesialister eller i den mer omfattende offentlighet. For at Dialogen skal gå videre mot nye horisonter for samarbeid og partnerskap, må Alliansens pågående transformasjon bli forklart i dialoglandene, og misoppfatninger om NATOs større maktprojeksjonsrolle må tas opp. Videre bør Dialogens synlighet bli bedret for å bygge innenriks støtte for tettere forbindelser med NATO. Alliansen kan ønske å ta ledelsen her ved å gjøre diskusjoner om utsiktene til å snu Midtøsten og tilliggende regioner til en WMD-fri sone lettere.

Ettersom mangel på fremgang i fredsprosessen i Midtøsten har vært en viktig faktor som har undergravd både EU- og NATO-initiativer i regionen, burde begge institusjonene vurdere å ta på seg en større konfliktløsningsrolle. Dette kan oppnås, først og fremst, ved å bygge en strategisk forståelse mellom Europa og USA om liknende Midtøsten-spørsmål som de som ble utviklet tidlig på 1990-tallet i tilnærminger til Øst-Europa og det tidligere Sovjetunionen. Slik forståelse ville hjelpe til med å sparke i gang og forsterke implementeringen av avtaler som allerede har blitt forhandlet frem og vil bidra til å måke vei for tettere samarbeid mellom Alliansen og dialoglandene.

Mohamed Kadry Said er militær og teknisk rådgiver ved Al-Ahram senteret for politiske og strategiske studier i Cairo, Egypt, og pensjonert general.

...topp...